Nok en overkommelig rystelse

Anno 2014: Ulf Ekman forlot menigheten Livets Ord i Uppsala i Sverige. Han og kona hadde bestemt seg for å bli katolikker. Det var en rystende hendelse for mange som gjennom årene har fulgt menigheten og den sterkt profilerte pastoren. Selv har jeg også hatt glede av noen av hans bøker og hans undervisning, men må likevel sies å ha et ganske distansert forhold til både den svenske pastoren og hans menighet. Hendelsen står likevel for meg som et tegn i tiden. Et tegn i en tid som kirkene og menighetene sliter veldig med å forholde seg til. Derfor har vel også bølgende lagt seg raskt, og ingen ser seg tjent med å dvele ved dette utover den kos enhver sensasjon kortsiktig byr på. Rystelsen ble også denne gangen overkommelig.

Jeg vil likevel lufte et par-tre, enkel forhold:

Den tradisjonelle og moderne bedehus-, fri-, lav- eller høykirkelighet som har preget generasjoner har ikke lenger særlig appell. Svaret fra det tradisjonelle og moderne synes å være en dragning mellom mer bønn hos de mest åndelige og mer aktivitet og opplegg hos de handlingsorienterte. De mest vellykkede klarer å samle ganske bra med folk, dog mest de fra før av kristelige, deres barn og barnebarn. Nye mennesker når de ikke med evangeliet.  I folkekirken samles man velkledd om konserter og seremonier, mens lære og liv liberaliseres i fritt fall. Staten ser seg fortsatt tjent med å betale for gildet, og alle frikirkelige er med på ferden siden vi får vår del av pengekaka.

At pastor Ulf valgte å forlate sitt livsverk forteller meg om en kaptein som ikke lenger har tro på kursen eller holdbarheten til det skipet han selv fikk bygget, sjøsatte og styrte. Jeg tror ikke at det handler om den svenske pinsekarismatikerens liv og lære, hans syn på Guds ord eller tillit til Jesu frelsesverk. Jeg tror det handler om at han innså at forsamlingskristendommen, aktivitetskristendommen, aksjonskristendommen ikke har mer å utrette i vår tid enn å hermetisere. Det store bildet ble mer og mer at byggverket bruker all sin kraft på oppholdelse av seg selv, sitt og sine, og så og si ingen kraft på å leve disippellivet i hverdagen med den legende og forvandlende kraft som er iboende i evangelitet.  Samtidig må jeg erkjenne at jeg ikke har sett noen gjøre forsøk på å anaylsere hendelsen i en slik retning. Det kan være at jeg selv er på jordet, eller det kan være at det lav- og høykirkelige etablisement med alle dets aldrende nestorer i ulike generasjon og deres publikasjoner ikke ser seg tjent med å begi seg inn på en slik refleksjon.

At Ekman til alt overmål valgte selveste den katolske kirke er litt gåtefullt. Men en god del troende har valgt samme vei de siste årene. Om jeg forstår meg på noe særlig, gjelder det i liten grad dette. Det nærmeste jeg likevel kommer er en anelse om at det kan handle om frihet ved å hvile i noe stort som veldig lite beror på individets subjektive erfaring og valg. Mor, jeg vil tilbake, synger Jan Eggum - ikke om kirken - men kirken som vår mor er jo noe av den katolske tradisjonens mest forlokkende sayings.

Det store bildet av kirken er noe av det sterkeste Guds ord tegner. At noen velger den katolske kirke av den grunn fortoner seg for meg som underlig. Skulle jeg konvertere i en eller annen retning - noe som ikke er veldig relevant uansett - kan jeg likevel fornemme at den katolske kirke sannelig er mer relevant enn luthersk folkekirke. Personlig konkluderer jeg likevel også dette året med at jeg har funnet hjem, i dobbel forstand - tilhørighet i det store bildet av kirken som Jesu kropp, levd ut i hverdagen sammen med andre som kjenner samme tilhørighet og ønsker å dele dette livet med alle.

Ved årets slutt - en spontan kåring

"Kirken er ikke mer hellig enn en do," siterer Vårt Land på sin fredagsførsteside rett før jul. Og jeg kårer det til årets beste avisforside, helt uten annen begrunnelse enn at den intuitive, ekstremt subjektive.

Temaet for forsiden er i utgangspunktet kirkeasyl, og justisministerens beslutning om å be politiet om å avvikle ordningen, i samarbeid med "Kirken". Den sakens kjerne skal jeg ikke si noe bastant om. Vanskelige greier. Visst er det en god ting at kirken betyr noe for mennesker i nød. Myndighetenes behandling av asylsøkere kan være ganske så tankevekkende. Det har dette året så visst gitt meg nær kjennskap til. I huskirkenettverket som jeg lever har vi også vært et tilholdssted for mennesker i nød, og enda mer - et sted der mennesker har blitt kjent med Jesus, tatt i mot troens gaver og levd ut sin tro og sitt liv - levd menighet. Vi har sett en venn få oppholdstiltatelse på grunn av troen på Jesus, andre har flyktet videre i frykt for å bli retturnert dit de ikke vil, mens andre av våre søsken igjen har blitt hentet av politiet og returnert under dramatiske omstendigheter fordi de ikke blir trodd av myndighetene. Visst kan det oppleves veldig rett å bry seg, og å gi beskyttelse. Slik sett vil jeg ikke ta stilling til kirkeasyl, eller si noe mot de menighetene som tar en slik byrde. Jeg forutsetter at de gjør det i tro og medmenneskelighet - Gud velsigne dem i det.

Men - hele ordningen med kirkeasyl bygger på falske premisser om hva et kirkebygg er. At kirkebygget skulle ha noen form for særlig hellighet utover andre bygg. At "basketak foran alteret", som en politiker uttalte det i sakens anledning, skulle være mer uverdig enn basketak et hvilket som helt annet sted. Den danske forskeren som uttaler seg i Vårt Land setter skapet på plass - "Kirken er ikke mer hellig enn en do". 

Hvorfor tiltaler denne førstesiden meg så sterkt? Fordi den utfordrer Ola Normanns forståelse av hva kirke er. Og fordi den også utfordrer det meste av tradisjonell kirkelighets forståelse av det samme. Hvorfor kan ikke disse ha sine forestillinger i fred? Vel, det får de stort sett, men: Slike forestillinger står etter min mening i veien for menneskers tro og åndelige modning. I denne forståelsen er kirke noe man går til, ikke noe man lever. Kirke reduseres til arrangementer i hellige bygninger med hellige prester og hellige handlinger. Slik lulles Ola og Kari, også de såkalte aktive kirkegjengere i høy og lav kirkelighet, inn i forestillinger om at det er et helt sett med spesielle forutsetninger som skal til for at de kan ha fullverdig kirke. De umyndiggjøres, sløves, splittes - og Kirkens svekkes, mens den mer og mer sorteres ut på sidelinjen som en livsfjern seremonileverandør. Hverdagslivet er vi dermed dømt til å leve uten kirke. Takke meg til kirke på do!

Syv brennende lys

I hele desember har de syv lysene i den syvarmede lysestaken lyst i mitt vindu - og titusener av andre hjem, for ikke å si hundretusener.

Lys er godt, og noe av det vakre med jula er alle lysene. I stadig flere vinduer sniker det seg inn lysestaker med fem lys eller med mange lys, felles for dem er at begge stilles opp i samme formasjon som for den syvarmede. Harmløst kanskje, men litt trist også, fordi det mister linken til tallet syv og de syv brennende lysene.

Som kristent symbol peker de syv lysene på at jord og himmel har møttes i Jesus. De tre lysene - den treeninge Guds tall, og de fire lysene - jordens tall - og summen et uttrykk for at jord og himmel møttes og møtes i Jesus. Syv lys er tent for Jesus - derfor er det også i år en god jul.

 

Der Gud er lyset

Et glimt av himmel! Dagens inntrykk fra samlinga rundt forkostbordet i huskirka var et glimt av intet mindre enn Byen der Gud er lyset. Dit alle hjelpeløse kommer ved troens gave. Hør også (klikk på tittelen) Ein by, ein båt, ein fest og någen barn

Tekst: Erik Hillestad / Melodi: Sigvart Dagsland

Det ligge ein by med så tomme hus Ein plass ved ei fremmed strand Og byen e pynta med løv og flag for det ventes et skib imod land Det seile et skib gjønå natt og død Det fylle ei sjelden lei Ei kvinna står vakt ved roret Det e ei stjerna som vise hu vei Ein morgen ska kvert aue se at skibet har kommt i havn Og yre trinn og glade stemmer ska myldra i byens favn Det vente ein fest i ei bortgjømt sal På bordet står fodle fad Det sove ein sang i rommet snart ska 'an våkna av latter og prat Det går någen barn langs ein smale sti De tråkke i støv og slam De går for seg sjøl, og ingen spør Kor de ska, ka som drive de fram Ei dør ska eingang åbna seg Og barnå de ska strømma inn Te lys og fest og sang som våkne te evige dansetrinn

Nye fellesskap starter ofte i hjemmet - er ikke det bra nok?

Prisverdig! Organisasjonen som er etterkommer av mitt åndelige barne- og ungdomshjem vil etablere 20 nye fellesskap innen 2015. De er optimister, mener å se at det ligger noe og ulmer under overflaten i form av mulige nye fellesskap. Vi ser en tendens til at nye fellesskap ofte starter som små grupper, gjerne i hjemmene, uttaler de.

Hvorfor ikke la det stoppe der? Jeg mener - hvorfor skal et nytt fellesskap bli noe mer enn en liten gruppe? Når den vokser, hvorfor ikke la den kalve i stedet for å skulle vokse seg ut av hjemmet og inn i en svett gymsal eller forsamlingshus eller kirkebygg? For all del la det bare skje - at det vokser seg større enn et hjem, men det skjer jo ikke!

Vi har ikke sett så mange nye fellesskap ennå, innrømmer organisasjonen. Jeg tror det handler om at alle de som i dag bærer på en lengsel om å se et fellesskap vokse fram, gjerne ut i fra det livet de selv lever sammen med Jesus, ikke orker tanken på andres forventning til hva det skal bli og vokse til. Målet er at vi får med oss mange unge og mange som kanskje ikke har tenkt på at de kan være med og skape nye fellesskap, sies det ambisiøst. Flott! Begynn med å gjøre det klart at målet ikke er å etablere den tradisjonelle forsamlingen eller menigheten. Si at det bra nok med fellesskap! La flere fellesskap vokse opp ved siden av hverandre. Ikke før dem sammen mer enn nødvendig. Støtt dem heller i å vokse utover - fri dem fra forventningen om å vokse innover og oppover.

Tvang til tro er dårers tale

K'en skal inn i RLE-faget, slik at det blir Kristendom Religion Livssyn og Etikk, KRLE. En seier for kristenfolket, og for et herværende kristelig parti? Mulig det, men jeg tror det er et tap for relasjonen mellom tro og liv. Visst er det ikke ment som tvang. Visst er det viktig med vår 1000-årige kristenarv. Men visst er det også mye ved tvangserfaringer i forhold til kristendommen som gjør dette forslaget svært uviselig, etter min mening. Kirken har ikke forvaltet sin majoritetsmakt godt, noe som heller neppe var mulig. Kirke og majoritet er en livsfjern illusjon som har vært holdt vedlike ved statsmakt og privilegier. K'en forbindes med dette, og jeg forstår at de som har fått smake pisken blir kvalme.
Mulig det er et ønske om å berge stumpene hos de oppvoksne generasjoner kjennskap til kristen kulturarv og bibelfortellingene. Ikke bare mulig, det er helt sikkert et velment ønske om dette. Mot formodning kan det sikkert også lykkes, men jeg tror prisen er for høy.
"Tvang til tro er dårers tale" - Henrik Ibsen blir gjerne tilskrevet dette sitatet. Men utgangspunktet er visst et annet - nemlig den kjente danske salmedikteren Grundtvig. Han skal visstnok ha begått dette visdomsordet om dumhet.
I vår tid synes det ikke så relevant. Men vi glemmer lett at det fortsatt er mange som selv har fått denne beklemmende følelsen av noe tvangsaktiv, eller har hørt foreldre eller besteforeldre "vitne" om tvangsforing av trosinnhold. Da hjelper det ikke om motivene er aldri så gode og argumentasjonen like så. Følelsen av tvang er nok til at forslag bør droppes.
Følelsen av tvang må være en av de verste av alle mulige følelser kirken kan knytte til troen på Jesus. Han ga sitt liv frivillig. I kjærlighet. Mennesket er skapt med fri vilje. Tvang er å trampe på mennesket. Det har kirken gjort. Derfor er alt som lukter av tvang trist. Alltid, og særlig når kirken - takk Gud - omsider taper sin majoritetsmakt. Jeg håper kristne i Norge kan si 'nei takk' til K'en". Kanskje politikerne omvender seg da?

Guds menighet er jordens største under

I det daglige lever jeg kirke innenfor og utenfor de aller enkleste rammer. Sist søndag erfarte jeg nok en gang hvor sterkt og livsnært dette kan være. Men før jeg vitner litt om det, vil jeg gi ære til søskenfellesskapet i det kirkesamfunnet jeg er tilsluttet.
La meg først si at jeg ikke finner noe bedre måte å plassere kirkesamfunnenens eksistens på enn å litt hjelpeløst si at det er en konsekvens av syndefallet. Mye av et nødvendig onde, nær sagt. Dessuten er jeg ganske overbevisst om at det, slik det tradisjonelt framstår, tilhører en forgangen tid - det moderne samfunn som er mer historie enn nåtid. MEN: Fellesskapet med disse søskenene (gjerne representanter de fleste av dem fra menighetsfellesskap som er veldig ulikt det jeg lever i) vil jeg virkelig ikke være for uten. De enkle og gode ordningene for tilsyn, er også uvurderlige.
Nylig var vi samlet til tilsynsmøte i det distriktet huskirkenettverket vårt sokner under. Det var til stor inspirasjon. Den menneskelige varmen, fellesskapt om Guds ord, Herrens måltid (om enn i en mer livsfjern fasong enn hva jeg foretrekker), engasjementet for at mennesker skal bli kjent med Jesus, den åndelige tryggheten og kraften - i sum var det til stor inspirasjon og oppmuntring. Jeg ville aldri vært det foruten. Jeg gleder meg til neste gang. Jeg reiste hjem med nytt mot, ny glede, ny kraft.
Det jeg reiser hjem til - nå kommer vitnesbyrdet om sist søndag - er det beste av alt. Når vi samles til forkost med påleggsspleis søndag i huskirka, og den myke kjerne setter hverandre stevne på slaget klokka 10, vet jeg allerede at dette vil jeg ikke være foruten. Det er godt å være familie i dette. Det er godt å møte venner på denne måten. Det er en stor gave å gi egne og andres barn og ungdommer denne måten å leve kirke på. Jeg fryder meg over å tenke på at uansett hva som hender og hvor de reiser ut i livet, så forbinder de kirke med dette enkle livet og fellesskapet. Denne søndagen opplever vi i tillegg at fellesskapet ved fire anledninger suppleres av flere mennesker som kommer til. I løpet av to timer er vi 20 små og store i hus, og selv med de sist ankomne blir det rikelig med tid til livsnær samtale om Guds tilgivelse ved det Jesus har gjort, om smerte som livets hårde realiteter bringer med seg, kaffe og mye annet. Men mest av alt sitter ett bilde igjen etter denne søndagen: Min snart tre år gamle datter som insisterer på å hente sin barnebibel (Jarle Waldemars - anbefales) når vi skal feire nattverd. Hun vil slå opp oppslaget der Jesus og vennene holder påskemåltid Skjærtorsdag, og ha det foran seg når innstiftelsesordene leses og brødet brytes. Slik er veslajenta med og konstituerer kirke - og jeg takker Gud og mennesker for at jeg får leve i dette.