Varmt brev, skarp analyse

Forfatter Eivind Skeie har skrevet brev til "et voksent, gjerne eldre, menneske med en klar og sterk kristentro" som er bekymret for at kristendommen taper terreng i Norge og det norske samfunnet.

Brevets form er varm, men analysen er skarp og tankevekkende. "Legg bak deg din bekymring og dine frustrasjoner over den tapte enhetskulturen! Være heller glad for at keiser Konstantins gedigne maktmisbruk av kristendommen endelig ser ut til å være over."

Etter flere tiår innenfor det kristelige boblen i Norge, har jeg selv møtt veldig, veldig mange gamle og unge som dette brevet godt kunne vært stilet til. Ja, jeg har selv vært der i rikelig monn, og har fortsatt islett av indignasjon over at kristendommen taper terreng. Men jeg ønsker å bekjempe min egen hang etter majoritetsprivilegier i skole, samfunn og politikk.

Jesus søkte aldri dette, heller ikke de første kristne. De levde bare kraftfulle liv, og var alltid minoritet. Majoritetsulykken rammet når staten fanget kirken på 300-tallet, og jeg er glad for å leve i en generasjon der kirken som institusjon mister makt og samtidig kirke som livsform slipper til - det er eneste mulighet for veien videre. Som Skeie sier: "Ja, i stedet for å ergre oss over alt vi har "tapt", skal vi oppleve dette som en ny frihet til å gå ut i samfunnet uten andre hensikter enn å tjene vår neste og å følge vår Mester."

Brevet kan leses på http://www.verdidebatt.no/eske/

Forvandling framfor forandring?

"Hvis vi ikke blir forvandlet innenfra og ut - vil vi bli fristet til å finne ytre metoder for å tilfredsstille behovet vårt for å føle at vi er annerledes enn dem som står utenfor troen. Hvis vi ikke kan forandre oss, blir vi tilfredse bare ved å bli informert eller ligne på andre."
Sitat fra John Ortberg i boken Kristuslengsel (Lunde forlag)"

Dette sitatet er vel til ettertanke både for mennesker og fellesskap av mennesker? Handler det om forvandling framfor forandring? Forvandling innenfra, med kraft utenfra. Det tar tid, kan synes lite, men over tid kan virkningen - ved Guds nåde - være stor.

Praktisk tro - kongen befaler

I går leika vi "kongen befaler" på tampen av familiens middagsfellesskap. Mye fekting og morro, og den som gjorde som det ble sagt uten at det ble sagt "kongen befaler" først, gikk ut av konkurransen.
Julenissen velsignet oss med en praktisk "tro i hjemmet"-kalender på tampen av fjoråret. Det er Jarle Waldemar som har produsert en livsnær sak av det hendige slaget. Passelig å ha på bordet, med et blad for hver dag. Med enten et ord eller en oppgave eller noe annet som kan skape fellesskap og tro - og ikke minst bevissthet og hjelp om hvordan troens gave kan blomstre i hjemmet og familien. Anbefales for familier med barn i alderen 0 til 18 år :-)

Jeg og humanetikerne - barnet og badevannet

Det livssynsåpne samfunn, heter et stykke arbeid som en gruppe mennesker har gjort for regjeringen. 2013s første NOU - om livssyn og tro i det norske samfunn. Jeg har ikke studert innholdet, eller behov for å uttrykke veldig sterke meninger om det av innholdet som jeg har fått med meg.
Men det er mange andre som har hatt behov for det. Da blir det debatt. Slike debatter kan være både underholdende og tankevekkende. Noen fronter er forutsigbare, andre ikke fullt så. Det er fristende å kommentere, men bedre å la det være.
Humanetikerne interesserer meg mye i slike debatter. Jeg liker folk som tenker prinsipielt, og ofte synes jeg en del av disse klarer det. Det sies ofte at de har litt lite å fare med, litt lite å tilby på egen kjøl. Sant nok, og det er vel også deres poeng - at de ikke har tro på noe livssyn utover mennesket selv. Dermed lar de være å koke religiøs suppe, og lar være å late som de er et alternativ i så måte. Og jeg foretrekker dette framfor en dvask, folkereligiøs suppe av et minste felles, politisk korrekt multiplum.
Egentlig føler jeg at jeg har mye til felles med humanetikerne. Jeg vet ikke om jeg yter dem helt rettferdighet ved å si det sånn, men:
Jeg tror at en humanetiker enten er en person som er godt over gjennomsnittet prinsipiell, og dermed ser på den opportune folkereligiøsiteten som de fleste luller seg inn i, som falsk. Jeg tror også en humanetiker kan være en person som har hatt nærkontakt over gjennomsnittet med dobbeltmoral i religionens navn, og skyr det hele med vemmelse og ulyst.
Jeg kan følge humanetikerne helt til døra. Opportunisme og dobbeltmoral er ikke tiltrekkende. Hvis det i tillegg kombineres... Men jeg kan ikke følge dem inn i det livssynsnøytrale rommet. Der inne finnes det også fanatisme, som kan kalles nøytralisme - en ganske slitsom religion det og, men heldigvis er de færreste humanetikere så religiøse.
Dessuten - der inne i det livssynsnøytrale rommet - er ikke barnet! Jeg følger deres behov for å kaste ut badevannet, og har selv gjort det. Og må sant og si stadig gjøre det. Men barnet i badevannet, da? Det er trist at så mange har kastet ut barnet fordi de fikk behov for å kvitte seg med møkkete badevann. Behovet for oppbrudd og oppgjør ble så sterkt at troen ble umulig. Og barnet - det er livet med Jesus og Guds kjærlighet. Skift gjerne vann, men bli heller kjent med barnet, enn å kaste det ut med vannet,

Planter som setter frø

Noe av julens sunne snadder mandariner og klementiner. Like sikkert som 1. desember kommer disse små, søte appelsinene i hus, og det er ingen begrensning på hvor mange som kan spises. Sjelden vare her i huset hva gjelde grenseløshet og fri tilgang - av mandariner bærer vi så mye til huset som det trengs, og man kan spise så mange man vil, når man vil.
I den anledning hentet jeg en kasse med seks-syv kilo slike søte, sunne forleden dag. Vi hadde prøvesmakt en liten pose, og kona ga ordre om å gjøre et større innkjøp - for disse var riktig gode.
Sant og si vei jeg ikke helt forskjell på mandariner og klementiner, men har det kanskje med hvorvidt det er steiner i dem eller ei? Uansett, de med steiner er litt mindre populære enn de uten. Det samme gjelder druer. Året rundt får man stort sett en halvkilo steinløse druer i plastpakning i butikkene - bortsett fra rett i forbindelse med skolestart. Da kommer de virkelige druene i store, søte klaser, til ok pris. Og med stein.
Seedless, står på utenlandsk når det ikke er steiner. Vi ønsker det helst slik. At frukten har fått manipulert vekk sin evne fra Skaperen til å sette frø, passer oss liksom best i vår overflod. Så får andre bry seg med å skaffe planter som setter frø, slik at vi kan kose oss neste jul også, eller hele året, med frøløse druer.
Midt i julekosen blir det en tankevekker for meg. Pakninger som selges med "seedless" som et pluss appellerer til en hop mennesker som helst vil ha kontrollen selv og liv når det passer. For så vidt er det en verdslig holdning som alltid har fulgt menneskeheten. La oss slippe å innordne oss en Skaper, la oss få konsentrere oss om våre egne henders verk. Slik er mennesket, og jeg vil ikke moralisere over det. Men det viser meg at verden ikke klarer seg så godt på egenhånd. Heldigvis visste Gud det lenge før meg, og har gjort noe med den saken - det er jo derfor vi sier god jul.
Så ingen moralisering til verden. Men jeg vil derimot riste litt i drueklasene til menigheten. Når den blir slik, at den helst vil bli servert seedless - hva har vi da? Jeg tror det er stor risiko for at vi ber om og serverer ufruktbar frukt. Dumt, fordi ut av sann åndelighet, vokser planter som sette frø, ikke kastrerte frukter.
Nyt jula i fulle drag, og la det bli til ettertanke når du finner en stein i frukten, hvor spennende det er at Gud har ment og gjort det mulig at alt liv skal sette frø.

Lys i desember

Lys i desember - en skikkelig klisje av et uttrykk.

Men det slår meg når jeg vandrer gatelangs i mitt eget trivelige bestborgelige nabolag, at vi liker å spre lys i desember. To av tre hus har lys på en busk i hagen. Ni av 10 har lys i vinduet, gjerne i form av en eller flere lysende julestjerner eller "tente" syvarmede lysesaker.
Det er jo en trivelig tradisjon, dette. Kanskje er det også uttrykk for en lengsel?
Den lysende stjerna viser jo vei til stallen i Betlehem.
Den syvarmede lysestaken, tent med elektrisk lys, er jo symbolet på at jord og himmel har møttes - jordens tall er fire og himmelens tall er tre - syv til sammen. Det at staken er tent - den syvarmede lysestaken i jødisk tradisjon er jo ikke tent - er tegnet på at Messias har kommet. Selv om det er aldri så mye er adventstid, er ventetiden over. Himmelen har landet. Det skjedde med det lille Jesusbarnet. Gutten som fullførte løpet, fram til korset, tok tidenes borteseier, og evighetens hjemmeseier ved oppstandelsen 1. påskedag.
Jula varer helt til påske! Derfor: Tenn så mange lys som mulig rundt hjem og i nabolag.

Fritt fall, nye muligheter

La meg prøve: Bloggen har vært urørt lenge. Men jeg har lyst til å prøve noen linjer igjen. Dessuten ser jeg til oppmuntring at mange stadig er inne og leser gamle innlegg. Så jeg prøver noen nye linjer.

I dag skriver Vårt Land at kristent livssyn stuper på gallupen. Humanetisk livssyn er i sterk framgang. Jeg har et litt ambivalent forhold til slike saker.

På en måte er jeg like overrasket over de som er like overrasket hver gang slik info kommer opp. Trenden er klar, og det norske samfunnet er i stor grad etter-kristent. På fire år har prosenten gått fra 59 til 50 hva gjelder andelen som mener det kristne livssynet ligger nærmest sitt eget. Jeg tror paradoksalt nok at levende hverdagstro får bedre kår ettersom kristendommen som religion mister sine privilegier. Krykkene blir borte, og tilbake står lev og la leve.

At en biskop, i følge Vårt Land, håper at "trosopplæringsreformen vil være en betydelig motoffensiv som i hvert fall bremser utviklingen," er etter mine begreper ganske hjelpeløst. Kristendomsopplæring er neppe svaret, etter hva jeg kan forstå. Kjennskap og erfaring, framfor kunnskap, selv om moderne opplæring sikkert inneholder mye erfaring, også...

Snarere tror jeg stadig på levd liv i små fellesskap, multiplisert langsomt og tålmodig.