Det er på tide å forandre systemet

For å innrette seg etter de aktuelle religiøse mønstre, tok den historisk ortodokse kirken etter Konstantin på 300-tallet i bruk et religiøst system som i stor grad var gammeltestamentelig, komlett med prester, alter, et kristent tempel (katedral), røkelse og en gudstjenestefeiring hentet fra den jødiske synagogegudstjenesten.

Den romersk-katolske kirke gikk videre og kanoniserte dette systemet. Luther reformerte virkelig innholdet i evangeliet, men lot de ytre formene av "kirken" være forbausende urørte. Frikirkene frigjorde systemet fra staten, baptistene døpte det, kverkerne tørr-renset det, Frelsesarmeen uniformerte det, pinsevennene salvet det og karismatikerne fornyet det, men til denne dag har ingen gjort noe med den grunnleggende strukturen. Det er tid for å gjøre nettopp det.

Det er mulig noen blir støtt av dette, jeg vet ikke? Disse linjene av Simsons tese 2, fra Hjem som forandrer verden, må forstås med en kobinasjon av glimt i øyet og det dypeste alvor. Jeg er hjertens enig i at det er på høy tid å forandre systemet!

Menigheten er en måte å leve på, ikke en rekke av religiøse møter

Før noen ble kalt kristne ble Jesu etterfølgere kalt "veien". En av grunnene var at de faktisk hadde funnet "veien til livet". Menighetens natur gjenspeiles ikke gjennom en stadig rekke av religiøse møter ledet av kirkelige ansatte i hellige rom som er særskilt avsatt for å erfare Jesus, men gjennom den profetiske måte Jesu etterfølgere lever sitt hverdagsliv. Det vil si i utvidede åndelige familier, som et levende gjensvar på de spørsmål som samfunnet i dag stiller, på det stedet der det teller aller mest, i hjemmene.

Dette er tese nummer 1 i "Hjem som forandrer verden", Wolfgang Simsons utfordrende bok. Han har 15 teser. Jeg deler flere gjennom sommeren. Jeg håper han vil provosere deg. Kanskje er jeg ikke skråsikker på om jeg følger alle hans påstander hele veien ut. Likevel er det den mest relevante boken jeg har lest om menighetsliv.

Løftet

Ingen over, ingen ved siden - mine damer og herrer: Andraé Crouch.


Gjennom denne mannen har Gud velsignet meg så mange ganger. Troens gave lever i meg, mye på grunn av dette vitnet.

Vær velsignet!

Tøft for huskirker i Kina - hurra for 17. mai

Av alle gode ting jeg har fått oppleve med Gud, er huskirkeliv og organisk menighetsliv det beste, etter det å få se at mennesker tar i mot Jesus. Tenk - jeg er fri til å leve dette livet. Selv om det etablerte kirkeetablisement, både lokalt og min kirkesammenheng, ser på vår menighetsform som en kuriositet (i beste fall), er jeg fri til å hvile i en slik måte å leve kirke på. Dét takker jeg Gud og Norge for!

For: Det skyldes ikke kirken at jeg kan leve slik. Det er vårt lands demokratiske tradisjon som gjør at jeg har denne friheten. Med de motkreftene som finnes i tradisjonelt, hierarkisk menighetsliv, tror jeg ganske sikkert at den etablerte kirken hadde stått mot oss aktivt, om det ikke var for at Norge er et velutviklet demokrati. Går vi 200 år tilbake var det fengsel for å samles slik vi gjør - i Norge! Og kirkens menn var fremst blant forfølgerne. Apropos det: Hurra for 17. mai!


Andre steder, der demokratiet ikke er utvikla, skjer dette i dag. Søsken i Kina og i mange andre land har ikke den friheten som jeg har (se faksimile fra Vårt Land). Det er god grunn til å rope HURRA for nasjonalstaten og den demokratiske friheten, i det vi også finner praktiske måte å gi støtte til søsken under andre forhold på, og ber for dem.

Jobbveis og småplukk

Arbeid er en velsignelse. Det samme kan sies om arbeidsvei. I dag nøyt jeg vandringa hjemover, cirka en halv time, blant annet gjennom to partier med skog og fuglesang. Det er tørt og grønt i skogen. Sommereksplosjonen de siste to ukene har fått grønnfarven til å sprute fram - og hvitveisen. Godt for sjel og sinn å rusle sånn etter endt dagsverk.

Underveis i vandringa hadde jeg også små passiarer med tilsammen ni mennesker - også et pluss ved å rusle ute slik. Det er trivelig å gå slenge litt positivt med med leppa til folk man møter. Ikke de dype utvekslingene, men positive tiltaler og to-tre hyggelige setninger hver vei.

Høydepunktet var vel to blide 10-åringer, eller noe rundt den alderen, som stod i veikanten, med hvitveisbuketten ferdig plukket og hvor den ene kom med følgende spørsmål: Vil du gifte deg med meg?

Som far kan jeg jo problematisere at barn står i veikanten og ber om slik oppmerksomhet fra fremmede menn, men på den andre sida kunne jeg jo ikke annet enn smile og å kvittere med at jeg var opptatt, og si at de fikk håpe på en yngre prins.

Jeg lurer vel på å ta fram sykkelen snart, men det er sannelig hyggelig å rusle...

Det er lov å prøve seg

Det er lov å prøve seg - sa min mye bedre halvdel, etter å lest en herværende prosts gjennfortelling i lokalavisa:

På en kirkegård i Hannover sto en uvanlig gravstein: En kvinne, som ikke trodde på oppstandelsen, hadde skrevet i sitt testamente at hennes gravsted skulle sikres på en slik måte, at i tilfelle det allikevel skulle være en oppstandelse, så skulle graven hennes sikres på en slik måte at den i hvert fall ikke skulle berøre henne. Store granittblokker ble festet sammen med stålbjelker over graven. På gravsteinen sto i følge innskrift: "Denne gravplass må aldri åpnes".

Uten hensyn til kvinnens testamente falt et frø i jorden like ved kvinnens grav. I løpet av noen år vokste det opp et tre. Det vokste seg større og større. Til slutt trengte svære røtter seg inn i den armerte grav av stål og betong, på en slik måte at granittblokkene løftet seg, stålbjelkene falt av og gravsteinen veltet.

Den massive konstruksjonen av stål og betong kunne ikke stå imot den dynamiske livskraften fra en liten spire som hadde falt i jorden.

Det er lov å prøve seg, men det nytter ikke - livet seirer over døden. Guds verk gjennomføres uavhengig av menneskers overbevisning. Oppstandelseskraften er påskens triumf - i Jesu fotvasking den siste kvelden, i Jesu fullbrakte triumf på korset! Og i historiens klimaks - oppstandelsen, tidlig om morgen første dag i uken, den ene påsken i Jerusalem.

Hellig og alminnelig - organisk bibelundervisning

Intet mindre. Organisk bibelundervisning i ei huskirke er hellig og alminnelig. Inter-aksjon, re-aksjon, aksjon - i betydningen; bidrag fra alle som er tilstede underveis i undervisninga; protester og spørsmål; handling på behov der og da.

Vårt huskirkenettverks evangelist hadde denna kvelden lada børsa med Dommernes bok kapittel 6 og 7, om Gideon, om oss. Mange flotte ord satte seg for meg: "Kall er å være aktiv medspiller i Guds plan", "Vi skal inn i noe som er fra før; Guds verden", "Vi skal ikke spørre hva vi skal gjøre, men hva Gud har sagt", "Heller 300 som er avhengige Gud, enn 32.000 som avhengige av andre". Og ikke minst: "Guds velsignelse er livssamfunn med Gud" og "Åpenbaring er å se noe som er der fra før".

Men mest av alt er jeg lykkelig over å slippe å "kjøre buss" i en tradisjonell forsamling, eller høre enveis undervisning, uten mulighet for inter-aksjon, re-aksjon, og aksjon - åpen bibel og organisk bibelundervisning!