Jeg vil bygge min menighet

Gud har i sin visdom bundet hele prosessen til seg selv, når det gjelder å bygge menighet, sier Wolfgang Simson. I sin nåde og allmakt har Gud alene retten til å gi vekst slik som han vil og gi vekstens hemmelighet videre når og hvor enn Han vil. "Jeg vil bygge min menighet," sier Jesus. Simson ser fire mulige, spissfindige, ofte uuttalte, fortolkninger på dette utsagnet med den siste som den vi bør foretrekke.

1. Vi vil bygge vår menighet

Vi vil med våre egne anstrengelser og tradisjonelle metoder bygge våre egne kongedømmer. Resultatet blir deretter, en menneskedrevet, religiøs sekt. Kjøtt bygger kjøtt. 

2. Vi vil bygge Hans menighet

Denne fortolkningen er farligere enn den første fordi den appellerer til dem som setter i gang, aktivistene i hver kultur, og samtidig impliserer den at mennesker kan bygge Guds hus; kjøttkaker bygge ånd, store menneskelige strategier og prosjekter kan innføre Guds rike. Resultatet er vanligvis det samme som under punkt 1, bare at det har et større åndelig bedrag og i blant en triumferende stemning over seg. Noen går så langt å kalle denne tilnærmingen "moderne hekseri og magi", fordi den prøver å ta i bruk andre midler enn Den hellige ånd for å oppnå åndelige mål. Resultatet er ofte manipulering og åndelig stormannsgalskap.

3. Jesus vil bygge vår menighet

Denne tidligere sier i grunnen at Jesus bruker sine ressurser for våre mål; ånd bygger kjøtt. Vi er Guds utvalgte, det rette kirkesamfunn eller gruppe, en hellig - eller til og med den eneste - rest, og Jesus har dermed valgt å bygge vår menighet. Her bruker mennesker Gud for å oppnå menneskelige mål. Menigheten kommer først, og alt annet av mindre betydning i forhold til å bygge et enkelt kirkesamfunn eller en enkelt organisasjon, ikke hele hans universelle menighet. Resultatet blir da ofte ingenting mer enn et kortvarig menneskelig og religiøst kongerike. Det innen også en annen negativ side ved denne tenkemåten: Dersom ingenting vokser og skjer, må det være Guds vilje.

4. Jesus vil bygge sin menighet

Dette betyr at Jesus selv er mesterbyggeren som da gir en tydelig invitasjon til enhver av oss om å bli hans medarbeidere, og hjelpe Ham i å bygge Has menighet på Han måte. Det er på en måte ydmykende fordi det ikke legger særlig mye vekt på våre menneskelige anstrengelser, men heller understreker et åndelig partnerskap med Jesus og Den hellige ånd som seniorpartner. Resultatet vil da ha Guds godkjennelse fordi det var han selv som gav tillatelsen til bygge, og fordi hans egne gener blir bygd inn i selvet menigheten. Ånden bygger ånd. Bare med Guds nåde vil vi kunne forstå at dette er den eneste måten som gir ære til det rette navnet i den lange rekken av navn som hedres. Den som har gjort seg fortjent til heder i forbindelse med menighetsvekst og menighetsplantning: Jesus. 

Det siste du ønsker å gjøre avgjør det neste skrittet

Enhver forandring er av praktisk art, fastslår Wolfgang Simson. Noe må gjøres, skritt må gås, handling må skje. Simson inviterer blant annet til oppgjør med den individuelle friheten og til å betale en pris:

En pris å betale når vi ønsker å leve i husmenigheter er at vi må erstatte tilbedelsen av den individuelle friheten med en felles lydighet mot Kristus. Dersom vi vil det samme som Kristus vil, er vi ikke lenger villig til å gjøre hva enhver har lyst til, og hvordan og når han har lyst til å gjøre det uavhengig av det fellesskapet han lever i. Vi kan ikke lenger si at vårt hjem er bare "vårt eget" hjem, eller se på bilen vår som bare "vår egen". Livsstilen til mange kristne her i vesten er fremdeles preget av jobbkarriere, TV, hobbyer, privatliv og husdyr, garnert med et tynt sukkerlag av kristenoppførsel som for eksempel å gå i kirken, be før måltidene og lytte til kristen musikk. Dette er ikke så veldig forskjellig fra livsstilen til et vanlig menneske i vesten, hvor en gjennom livsvarig feiring av individualismen utelukkende fokuserer på personlig trygghet, suksess og underholdning og til og med individuell åndelig vekst. 
...
Husmenighetens kristendom vil føre til at færre vil leve et liv fullt av kompromisser, der de prøver å ta det beste ut av to verdener. Husmenigheten involverer oss dypt i et hverdagsfellesskap hvor vi står i gjensidig ansvarlighet overfor hverandre. Dette vil koste oss mye. Men hvis vår livsstil står i noen som helst relasjon til ekte menneskers frelse fra et ekte helvete, antar jeg at det er verdt prisen. 

Simson inviterer til å føre familien tilbake til menighetens sentrum:

Den vestlige kristendomsform og sekulariseringen har i stor grad fokusert på den enkelte på bekostning av familien. ... Familien er blitt ofret på et alter av økonomisk og sosial suksess, og det er bare menigheten som kan bryte denne sirkelen fordi den har en bedre og mer menneskelig måte å leve på, ikke for mammon, men for Gud. Den rette relasjonen mellom mann og kvinne som familiens kjerne er fundamentet til husmenigheten.

Overgangens kunst - paradigmeskifte mellom visjon og hverdagsliv - del 5

Å søke etter alternativer til det å skulle gjøre noe så radikalt som å begynne alt helt på nytt, er nok mest nærliggende for de fleste. Simson lanserer fem varianter for oss vanlige, dødelige. De fem variantene er friske nok, de:

Windows
Et operativsystem for pc lar deg gjøre forandringer i konfigurasjonen. Konfigurasjonen bestemmer hvordan datamaskinen forstår seg selv og til slutt styrer programmene dine. Skal endringene i konfigurasjonen virke skikkelig, må du handle på følgende beskjed: Du må starte maskinen på nytt for at endringene skal settes i verk. Når du skal gå fra en menighetsmodell til en annen må du i en slik variant kanskje legge ned ditt eksisterende arbeid og starte det på nytt med en ny samling verdier. Varianten gir mulighet til å en nedleggelse og avslutning med stil, for så å starte på nytt grunnlag.

Brohode i de 20 prosent
En annen innfallsvinkel er å spørre Gud om og søke etter de 20 prosent i menigheten, organisasjonen, kirkesamfunnet som er skikket til å lede til en ny framtid. Sammen setter dere i gang og bygger et "profetisk brohode" til framtiden, en base der du senere utvider for flere mennesker. Opprett en eller flere husmenigheter sammen med dem, lev og vær modell for mønsteret for dem og med dem, uten å røre din eksisterende struktur eller forandre noe som helst. Når du etterhvert ser at de 20 prosentene har etablert et nytt adferdsmønster og gått inn i det nye paradigmet, kan en ny fase åpnes: Avmarsj for alle i fellesskap i den nye retningen, der du ikke ser deg tilbake eller lenger vedlikeholder ordninger og struktur i forrige verdensbilde. Pionerene er der allerede, en noe større gruppe er i ferd med å innstille seg på det nye, en større gruppe etternølere kommer nå når dere går sammen og dette blir den nye normen, mens en relativt stor gruppe blir stående igjen. De vil heller aldri komme etter, og blir ved i det forrige eller danner noe nytt.

Overføring av liv
Denne måten handler om å legge alt inn på å gjennomføre overgangen fra ett mønster til et annet uten å miste noen, så smertefritt og sjelesørgerisk som mulig. Alt må da skje trinnvis. De mest sårbare punktene er tider der det gamle mønsteret ikke lenger er helt gyldig og det nye ennå ikke er fullt synlig. I tillegg kan det innebære endeløse diskusjoner og forsøk på å overbevise tradisjonalister. Denne måten kan anbefales for de med den gyldne kombinasjon av overnaturlig godt humør, en hyrdes tålmodighet og profetisk visdom. Kjør på, hold ut: 1) Introduser nye adferdsmønstre; forandre lederskapet i følge  det nye mønsteret; etabler deg igjen på et nytt fundament; og begynn å bygge.

Bak ryggen på dem
Her er en modell for de mer desperate og eventyrlystne. Det skjer i all hemmelighet, som så mange oppfinnelser. Det skjer uten å organisatorisk blande inn kirken eller organisasjonen  din i det hele tatt. Du gjør det på den andre siden av byen, et annet sted, bak ryggen på gruppen din. Den vet vel at det skjer noe, men du holder på i fred uten å involvere. Du kan kanskje delegere litt arbeid i din tradisjonelle menighet, for å frigjøre mer av tiden. Når tiden er inne kan du introdusere de to enhetene for hverandre.

Hong Kong-metoden
En siste utvei kan være å forsøke å arbeide ifølge to atskilte verdimønstre på en gang, holdt nøye atskilt for å unngå å blande sammen det som ikke skal blandes sammen. Her gjelder det å unngå en gjennomsnittlig graut av begge varianter som tilsammen gir dårlig kvalitet og mye forvirring. Simson kaller det Hong Kong-metoden, fordi det ligner "ett land - to systemer", der Kina og Hong Kong fungerer med en regjering, men to administrative system (sosialistisk og kapitalistisk). Det kan være et midlertidig kompromiss. Men i noen faser er et kompromiss bedre enn en deling.

Overgangens kunst - paradigmeskifte mellom visjon og hverdagsliv - del 4

Det fornuftige mennesket tilpasser seg verden; det ufornuftige fortsetter med å forsøke og tilpasse verden til seg selv. Derfor avhenger all fremgang av det ufornuftige, sa nobelprisvinner i litteratur, George Bernard Shaw. Forandring begynner med mennesker. Luther, Booth, eller Wesley - mennesker bak kirker og bevegelser som idag har blitt store strukturer. Svært få nyvinninger eller sanne og radikale endringer ble startet av komiteer og utvalg; de fleste kom fra visjonære mennesker som så det ingen så, sa det ingen våget å si, og gjorde det som var "forbudt" og tabu på deres tid. Vi kan begynne der vi er. Hvor ufornuftige våger vi å være?

Tror vi at det nytter? Én mann med Gud er en majoritet, sier de trosterke. Gå rundt i Jerusalems gater, se og forstå, søk på torgene hennes om det finnes én, en eneste, som gjør rett og søker troskap, så jeg kan tilgi byen. (Jer 5,1)

Overgangens kunst - paradigmeskifte mellom visjon og hverdagsliv - del 3

Den beste og mest radikale form for forandring kan være å begynne forfra igjen. Wolfgang Simson forteller om en pastor som reiste seg på et seminar og sa: "Det betyr at vi må legge ned alle menighetene våre!" Og han var svært seriøs. Men med en kirke som har mer enn 10000 medlemmer, er ikke det så lett. Å gå fra ett opplegg til et annet, betyr overgang, å gå over fra en leir til en annen. Det kan gjøres på mange måter, og de er alle farlige, dyre, tidkrevende og fremdeles er det ikke alltid det virker. Firmaer og foretak bruker millionbeløp på å forutsi og gjennomføre forandringer for å forbli i bransjen eller ta flere markedsandeler.

Imidlertid finnes det endringer som ikke forandrer noe som helst. De hjelper oss å roe hjernen og følelsene våre, gir oss midlertidig illusjon av at vi gjør noe, men de er like harmløse som en "storm i et vannglass". Noen vil kanskje pusse opp menighetslokalet, flytte pianoet fra venstre til høyre side eller fusjonere med en annen, lignende organisasjon. Wolfgang Simson kaller denne typen forandring "Titanic-modellen". Da Titanic ble truffet av et isfjell, kunne ingen ommøblering, oppussing, eller til og med omstrukturering av lugarene gjøre noe med det. Slike endringer ville kun ha kosmetisk funksjon og ville være foreldet, mens skipet sank inn i mørket.

Simsons bilde her er mørkt, og sammenligningen med den tradisjonelle menighetstenkningen som et slags "titanic" kan virke dramatisk. For min del synes jeg den er urovekkende dekkende. Et av problemene med Titanic var imidlertid mangelen på livbåter. Her er mulighetene til å gjøre en avgjørende forskjell helt nær et hvert kristent hjem: Jeg ønsker meg kristne hjem der tanken om å leve kirke holdes levende og gjør dem til livbåter.

Overgangens kunst - paradigmeskifte mellom visjon og hverdagsliv - del 2

Det kinesiske tegnet wu-wei består av
både forandring og mulighet.  

Uten forandring, ingen fremgang? Hvis vi ønsker å se forandringer i praksis, må paradigmet endres først. Et paradigme er hvordan vi ser og fortolker verden i følge et innebygd mønster eller verdenssyn, å se ting gjennom spesielle briller, sier Wolfgang Simson. Han setter opp fire etapper i et paradigmeskifte: 

Søk etter det!

Et paradigmeskifte begynner vanligvis med en krise i vårt gamle verdenssyn, som kan ha sammenheng med en personlig krise. Kreativitet fødes ofte av kriser. Uten å stille relevante og rammende spørsmål, uten en brennende søken etter nye svar, vil det ikke være rom for så mye som en liten ny innsikt eller et nytt paradigme. Falsk tilfredshet er forandringens største fiende. Derfor er det typisk at et paradigmeskifte starter med en krise, der vår trygge og sunne verden, våre tradisjonelle forklaringer, ganske enkelt faller fra hverandre. Det kinesiske ordet for krise er wu-wei, og betyr både forandring og sjansen til å sette i gang noe nytt. 

Forkynn det!

I den andre fasen finner vi det vi har lett etter. Denne delen av et paradigmeskifte følges vanligvis av den overveldende følelsen av å ha "funnet det". Vi vil fortelle om oppdagelsen, og legger stor kraft i å overbevise. Kanskje har vi bare funnet en del av, eller en første ledetråd til sannheten, en bit av en større helhet, men vår desperate søken har gjort oss blinde for den store sammenhengen. Vi har vært tørste for lenge! Nå har vi funnet en brønn og vil bare drikke og øse. Denne fasen har den faren ved seg at umodne og naive ord og handlinger sitter løst og kan bli vanskelige å gjøre noe med seinere.

Lev det!

I den tredje fasen setter vi oss ned og besinner oss og begynner å bli en integrert del av vårt nye paradigme. Vi slutter å forkynne og forsvare det, vi lever det. 

Lær det bort!

Denne siste fasen gjør oss om til agenter for forandring. Vi hjelper andre til å oppdage paradigmet vi selv har funnet, og hjelper dem med å gjøre de nødvendige forandringene i seg selv. 

Overgangens kunst - paradigmeskifte mellom visjon og hverdagsliv - del 1

Et paradigmeskifte er et systematisk skifte i måte å tenke på som er av betydelig størrelse og rekkevidde. Uttrykket paradigme og paradigmeskifte brukes ofte innen vitenskapen. Et paradigme er et system av bestemmelser, definisjoner og eksempler som anerkjennes av utøverne innen disiplinen.

"En karavane vandret gjennom ørkenen. Plutselig var det en som var borte. De fant ham til slutt, sittende under et tre i den forrige oasen. Da de spurte hvorfor han ble værende der, sa han: "Kroppen min beveget seg så fort på turen. Jeg må vente på at sjelen min tar meg igjen." På samme måte opplever mange kristne at sjelen deres noen ganger beveger seg langt foran den dagligdagse realiteten. Som i en visjon eller drøm, kan de plutselig føle at de blir løftet opp fra sitt velkjente liv og svever over dagens sletter og ørkener, drevet til ukjent land av Åndens vinder. Når de våkner opp fra drømmen eller visjonen, føler de seg utfordret til å gå dit ingen før har gått. De opplever den klassiske spenningen mellom en fremtidsvisjon og realitetene i hverdagslivet. Dette ser ut til å skje med mange kristne, med hensyn til kirkens natur. Mange føler derfor at de må la kroppen ta igjen sjelen og la strukturene passe til den nye kirkekvaliteten de oppdager. For å låne og snu rundt på illustrasjonen om vår savnede reisende: Sjelen deres har reist langt inn i fremtiden og hviler nå i en oase langt der fremme, mens kroppene deres fremdeles sliter under ørkenens sol og ønsker å ta den igjen." (Wolfgang Simson i Hjem som forandrer verden)

Innen vitenskapen skjer overgangen fra et paradigme til et annet gjennom kriser, gjerne ved en radikal uenighet blant representanter for disiplinen det gjelder. Resultatet blir at det nye paradigmet vinner fram og fortrenger det gamle. Et nytt paradigme kan aldri logisk utledes av et foregående.
Blant synonymene til ordet paradigmeskifte er alt fra "andre boller" og "en annen dans", til forvandling, reform, omkalfatrering, skifte.

Første Peters menighetsinspirasjon til kristne hjem

Dere er født på ny ved Guds levende ord som er og blir!
Bibelen er basis i et kristen hjem. La biblene flyte rundt, for alle aldersgrupper, la dem slites, ha dem alltid for hånden. Fremfor alt - les, lær, og lev. Ta det nøye, lag rutiner, vær disiplinert, hjelp hverandre. Det finnes kristne hjem som ikke kan leve med en slik overdådig tilgang til Guds ord som vi, av ulike grunner. Men vi kan, så lenge det varer - måtte det vare, og måtte vi vise oss dette frihetens privilegium verdig.

Dere har smakt at Herren er god!
Alt det gode kommer fra Gud. Alt liv lever og rører seg på grunn av Gud. Vi får stadig nye dager fra Gud. Størst av alt er kjærligheten. Og kjærligheten har Jesus vist oss da han ga sitt liv for våre synder. For alt liv er dette kilde til det gode, til tilgivelse, nåde, ny start, hvile, fred, glede, rettferdighet. Ikke en av flere kilder, men den eneste egentlige. Det viktigste for å erfare Guds godhet i et kristent hjem er å be om og gi tilgivelse.

Kom til ham, den levende steinen, og bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus!
Jesus lever. Menigheten lever. Vi er to sider av samme sak, to deler av samme kropp - hodet og kroppen. Å leve kirke handler om å være hos og med Jesus, han i oss, vi i han. Et kristent hjem må ikke gå noe sted for å leve kirke. Å leve kirke handler om fellesskap med andre mennesker, om fellesskap som er organisk, livsbasert, derfor ganske lite og sårbart. Vi er uendelig mange, men aldri store.

Dere er et kongelig presteskap!
Jesus har åpnet veien inn til Gud. Det trengs ingen annen for å ordne noe for oss i forhold til Gud. Vi har fullt fellesskap. Det var Gud som i Jesus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres bokskudd og begredeligheter. Dette budskapet har han betrodd til alle kristne hjem. Vi er alle prester, små og store. Vår tjeneste er å invitere til Jesus, erfare hva Jesus-livet er og hvordan vi kan lære det videre.

Etter 1. Peters brev, 1,23-29

Tretten grunner for at husmenigheter er den naturlige løsningen

Filosofien som råder er at husmenigheter gjenspeiler organiseringen til stammesamfunnet uten overhoder, sier Wolfgang Simson i Hjem som forandrer verden. Husmenigheten er ikke uten ansvarlige mennesker, ikke uten at noen øver innflytelse, men uten hierarki i tradisjonell forstand. Frihet og ansvar i tilslutning.

Kulturen til "landsbyen" er husmenighetens tilholdssted. Landsbyen midt i byen, blokka, boligområdet, kvartalet, et naturlig geografisk område - sin stamme midt i det store mylderet. En klubb, en klan, en kafé, ulike salgs grupper og kulturer - de lever sitt liv uavhengig av formelle strukturer. Der er husmenighetens tilholdssted.

Husmenigheten kan blomstre i generasjon X-samfunnet. Menneskene i det post-moderne stiller spørsmål ved en hvilken som helst person som krever noe av dem, politisk, økonomisk eller åndelig. De vil verdsette en organisk og relasjonsbasert menighet som ledes i tjenerånd.

Husmenigheten tilhører ikke en større enhet på tradisjonell måte. Det står i gjensidig avhengighet til andre lignende størrelser, hvis det er mulig. Husmenigheten er selve menigheten.

Husmenigheten administreres ikke med delegert autoritet fra toppen eller et senter. Husmenighetens eldste står i forhold til folk som utfører de fem tjenestegavene, slik at utrustning, salvelse og oppmuntring av de troende finner sted mellom mennesker. Man setter hverandre i stand til å utbre og skape.

Husmenigheten er agendaen. Det trengs egentlig ikke noe veldig program eller plan. Et apostolisk nettverk må til for å forebygge at den blir en from "velsign-meg"-klubb eller en isolert sosial klubb, selvsentrert og innadvendt. I en husmenighet er det meningen at man kommer sammen for å være sammen i Jesu nærvær.

Husmenigheten har en flat struktur. De forskjellige oppgavene blir utført av mennesker som forholder seg til hverandre som forløste venner og underordner seg hverandre. Husmenigheten ledes av eldste, som utrustes av mennesker som har fått kall fra Gud til en av de fem tjenestegavene. Tjenestegavene står så i forhold til mennesker med apostolisk og profetisk gave og kall for en by, en region, et land.

Mennesker roper etter ledere, det gjør ikke husmenigheten. Kroppen har ikke ledere, men lemmer med forskjellige funksjoner. Jesus er lederen, hodet. Et lem er ikke leder over andre lem. Menigheten blir ledet når dens medlemmer gjør som hodet sier. Selv om en husmenighet ledes av eldste, har verken de som leder eller andre egentlig kontroll. Rolleforståelsen blir mer som en far eller mor eller forvalter eller tjener.

Husmenigheter er et desentralisert system med mange forskjellige hovedkvarter - nemlig hjem. Det er ikke særlig mer å organisere enn i en stor-familie. Ettersom det er ett overhode - og ett hovedkvarter i himmelen - kan vi slappe av på jorda og ha så mange små utsalg i denne himmelske "kjeden" av kirker som mulig. Gud mister ikke oversikten.

Husmenigheten kan eksistere uavhengig av festsamlinger, spesielt i et fiendtlig miljø, og likevel spre seg. De kan feire ved måten de er forbundet på, i en gjensidig avhengig struktur, selv om de ikke får til å samles. Husmenigheter støtter og foretrekker under normale omstendigheter festsamlinger for hele sitt område. Da er den lokale menigheten summen av alle kristne uavhengig av konfesjon, tradisjon og kirkesamfunn.

Husmenigheter har lav synlighet. Offentligheten kjenner dem kanskje ikke. Husmenigheter tiltrekker seg i mindre grad maktsyke mennesker. Ydmykhet og svakhet er bibelske kjennetegn. Mindre synlige menneskelige strukturer betyr at Guds hånd i alt blir mer synlig. Mindre synlig struktur er mer forfølgelsesikker og mindre sårbare for motstand.

Den apostoliske og profetiske menigheten som en ny livsstil, er gode nyheter i seg selv, og behøver ikke evangelisering som en aktivitet som må utføres. Evangelisering som trekker individer ut av sin familier ved at de på en individuell måte tar i mot Jesus "via håndsopprekning" ødelegger eksisterende sosiale strukturer. God evangelisering er menighetsmultiplisering og støtter og fungerer sammen med de fem tjenestegavene, aldri isolert.

Et bilde på kirken er fuglen med to vinger - det lille disppelfellesskapet og det store feirende fellesskapet. Husmenighetenes naturlige andre vinge er kirken i byen, ideelt sett hele Kristi legeme i en by eller et område, som møtes til festsamling.

Elefanter eller kaniner - hvordan er rask multiplikasjon mulig?

Et ubestridt faktum: Alle naturlige former for vekst er basert på at organiske celler multipliseres. 

Hvis kirke først og fremst er bygg, funksjoner, organisasjoner, programmer er ikke dette faktum om vekst særlig relevant å bry seg med i forhold til menighetsliv. Hvis kirken først og fremst er liv, må dette faktum være helt sentralt i hva vi tenker om menighetsliv. 

For å sette det hele på spissen stiller Wolfgang Simson opp formeringstakten til elefanter og kaniner ved siden av hverandre. Husmenigheter formerer seg ikke som kaniner, men dette eksemplet viser det teoretiske potensialet ved hurtig mangedobling, sier han. Tanken er at menighetsliv i små enheter etter nytestamentlige prinsipper kommer tettest på det naturlige og livsprinsippene fra naturen, det organiske, vil slå inn. Det finnes mange eksempler på sterk vekst i husmenigheter.  Simson setter opp et ekmsempel der han bruker en gjennomsnittlig størrelse på 12 personer per husmenighet og en fordoblingsrate under gjennomsnittet, 12 måneder. Han antar også at husmenigheten ikke fordobler seg i det hele tatt i løpet av det første året på grunn av diverse problemer. Så legger han til en smule pessimisme og antar et bortfall på 25 prosent, det vil si perioder med vekst og konsolidering som betyr at en av fire husmenigheter som opprettes til slutt vil bli lagt ned innen fem år. Ut av dette får han følgende vekstbilde:

Denne måten å regne på kan jo ta pusten fra noen hver, selv med litt "pessimisme innlagt i regnestykkene. Det er sikkert 15 år siden jeg for alvor begynte å få øynene opp for den sannheten som multiplikasjon av liv innebærer. For å si det sånn - erfaringene siden da er ikke bare rett fram og vekst i taket... Man kan jo undres. Likevel Alle naturlige former for vekst er basert på at organiske celler multipliseres. Hvis kirken først og fremst er liv, må dette faktum være helt sentralt i hva vi tenker om menighetsliv. Og da foretrekker jeg å la meg utfordre, og utfordre, framfor å skyve det vekk.

Så undrer jeg på - hva skal til for å få se dette i full blomst? Hvis det er et prinsipp fra Gud, tror jeg også at Gud har gitt ordninger og verktøy for at det kan skje. Simson peker på de femfoldige tjenestegavene som står omtalt i Efeserne 4,11-13. For at organisk menighetsliv skal multipliseres må også disse gavene multipliseres, sier han. Han snakker om hyrden, profeten, apostelen, læreren og evangelisten som håndens fem fingre. Han peker også på at vekten tradisjonelt her lett for å havne på hyrden, læreren og evangelisten, og at profeten og apostelen skyves (og jages) vekk. Jeg tror det er noe avgjørende i de fem sammen. Og jeg tror det er noe i at av disse gavene anses noen mer behagelig å ha rundt i menighetslivet enn andre. Det er i så fall synd. Jeg tror det kan være en gudgitt sammenheng mellom av-seg-selv-vekst og sameksistens, samvirke mellom de fem tjenestegavene. Jeg skulle gjerne forstått meg mer på dette. Her ligger kanskje kimen til store ting?

Hva gjør huskirken?

Man kan ikke lese konkret i bibelen hva husmenighetene gjorde. Derfor ligger det heldigvis ikke an til blåkopier. Det man imidlertid kan lese er noen grunnleggende kjennetegn. Wolfgang Simson trekker fram fire elementer som skiller seg ut for den nytestamentlige menigheten. Utdrag fra disse:

1. De hadde matmøte - "spisekomster"
De møtes til mat. Når Jesus underviste, innebar det som regel å møte mennesker i deres hjem, og spise og drikke det som de måtte ha å tilby. Vanligvis underviste Jesus ved bordet under et måltid, ikke bare etter et måltid. Det nye testamentet sier om de første kristne: "De spiste sammen med oppriktig og inderlig glede." (Apg 2,46). "Når dere kommer sammen for å holde måltid, skal dere vente på hverandre." (1. Kor 11,33). Da Jesus sendte disiplene av gårde to og to (Luk 10,1-8) rådet han dem til å finne en fredens mann og "spis og drikk det de byr dere". Hvem vi spiser med er en meget sentral del av enhver persons sosiale identitet. I de fleste kulturer spiser vi regelmessig kun sammen med våre familiemedlemmer. Vi er på en så åpenbar måte gjort til en familie ved Jesu blod, at vi spiser sammen, noe som før var utenkelig. At mennesker med svært forskjellig bakgrunn spiste sammen, ga et sterkt og mektig budskap til verden: "Vi er nå en familie."


2. Å lære hverandre å være lydige
Målet med undervisningen er ikke økt kunnskap, men å hjelpe mennesker til å adlyde og tjene Gud og hans hensikter (Rom 1,5). Selv om den første menighet vokste og multipliserte seg stort sett uten et skriftlig nytestamente, var det slik at "Guds ord nådde stadig flere" (Apg 6,7), "hadde fremgang og spredde seg" (Apg 12,24), "spredte seg" (Apg 13,49) og hadde "veldig framgang og stor makt" (Apg 19,20). Undervisningens tema er "ordet", Guds fortelling, Bibelen, hva Gud har valgt å vise oss av seg selv, oss selv, verdens historie og hvordan man skal leve (1 Tess 4,1), slik at vår historie kan passe inn i Guds historie. Målet med undervisningen var at mennesker, gjennom glad lydighet skulle bli gjort fri fra selvets makt gjennom et sterkt forhold til Jesus.
Undervisningstilen kan være en svært kort samtale - ingen preken - en illustrasjon, lignelser og historier, vanligvis i følge med og avbrutt av nikk og smil, ofte avbrutt av spørsmål og anmodninger om mer te. Dersom det i det hele tatt finnes en eksamen man må bestå ved denne undervisningstilen, er den todelt. For det første å adlyde læren og demonstrere det ved et endret liv, og for det andre å begynne å undervise andre.
Det greske ordet som ofte blir oversatt som "å holde preken" i Det nye testamente er "dialegomai", som betyr å ha en kort dialog mellom mennesker.
Denne undervisningstilen er rettet mot å hjelpe mennesker til å bli "ordets gjørere", å lære dem å holde alt Jesus har befalt oss (Matt 28,20). Forskere forteller oss at vi husker 10 prosent av det vi leser, 20 prosent av det vi hører, 30 prosent av det vi ser, 50 prosent av det vi hører og ser, 70 prosent av det vi selv sier og 90 prosent av det vi selv gjør.

3. Å dele materielle og åndelige gaver
"Alle som var blitt troende, holdt sammen og hadde alt felles. De solgte sine eiendommer og annet gods og delte ut til alle etter som enhver trengte det." (Apg 2,44-45) Alt hva vi er og alt hva vi har tilhører dermed Gud - og dermed Guds familie, menigheten - ikke i teorien, men i praksis. De nytestamentlige kristne delte to ting sammen i sine husmenigheter, nemlig materielle og åndelige gaver (Apg 4,32-35, 1. Kor 14,26, Ef 5,19, 2. Tim 2,2). De kristne visste at de ikke lenger eide seg selv. Kristus eide dem og alt de hadde. Når kristne kommer sammen, deler de hva de har. For enkelte kan dette høres ut som et ideelt bilde av en svunnen sosialromantisk tid, men det betyr ikke at vi ganske enkelt kan overse det gudgitte prinsipp i å dele. Den radikale og bibelske livsstil hvor man deler med hverandre sparer en for mange dagligdagse utgifter, etablerer et sterkt bånd av fellesskap mellom kristne og er i seg selv et vitnesbyrd om Kristus som delte sitt liv og sin død med oss, slik at vi kan leve med ham. 

4. Å be sammen
"Trofast holdt de seg til bønnene." (Apg 2,42) Bønn er hjerteslaget i forholdet mellom Guds barn og Far i himmelen. Når kristne kommer sammen, ber de for hverandre, de ber for myndighetene, de ber for fred, de kommer fram for Gud med påkallelser og takksigelser, ber for sine fiender, velsigner dem som forbanner dem, utfrir mennesker fra åndsbindinger og ber om helbredelse. 

Bønn er toveis kommunikasjon, og som vi snakker til Gud, vil Gud kanskje svare oss. Dette gjør Han ofte gjennom profeter, tungetale som blir tolket, drømmer og visjoner eller engler. (Am 3,7, 1. Kor 14,29)
I bønnen Jesus lærte oss, oppfordrer han oss til å be: "Forlat oss vår skyld." (Luk 11,4). I en familie der man lever tett sammen kan ikke upassende oppførsel forbli skjult særlig lenge. Dette sørger for en sunn ansvarlighet overfor hverandre. På samme måte er husmenigheter, som en åndelig familie, det ideelle sted å være ansvarlig for hverandres oppførsel, noe som naturlig nok involverer skriftemål (Jak 5,16). Når mennesker bekjenner sine synder for hverandre og tilgir hverandre (Kol 2,13), i en kulturell ramme som måtte være passende, vil de ikke lenger være skinnhellige. 

Himmelsendte spioner - barn og husmenigheter

Ettersom husmenigheter er åndelige familier er barn en naturlig og viktig del av en husmenighet, akkurat som de er en konstant kilde til glede - og forlegenhet - i en vanlig familie. Barn er nødvendige for å ydmyke oss med sine spørsmål, avbryte våre endeløse "voksne" diskusjoner, stadig ta oss ned fra våre fromme skyer og opptre som naturlige evangelister og brobyggere. De hjelper oss også til å bevise Åndens frukter - tålmodighet, for eksempel - og vil tjene som himmelsendte spioner som umiddelbart oppdager ethvert spor av religiøs overtro og hykleri i oss. Barn har en gave som er minst like viktig for oss som den tjenesten vi voksne har for dem. Kort sagt er de like viktige for husmenigheter som de er for familier. 

Hvis vi ser på husmenigheten som et programdrevet arrangement med diskusjonstemaer, oppgaver, mål og en agenda man må følge (Jesus lærte oss aldri noe slikt), kan vi komme til å føle at barn bare "forstyrrer de voksne" og derfor må holdes adskilt og plassert i atskilte barnegrupper med sitt eget opplegg for å underholde og utdanne dem. En spesiell tid avsatt for bare barn kan godt være et vanlig unntak, men det er ikke regelen. Ellers vil barn fra en tidlig alder raskt bli fremmedgjort fra kirken. Menigheten er ikke et møte, den er en måte å leve på. Hvis vi har barn, er de en del av våre liv, og derfor en del av husmenighetene våre. 

Fra tro til frykt

Ekte tjenere og åndelige fedre i Guds rike var, og er, utstyrt med denne overnaturlige gaven av tro, som tillater dem å virkelig tro på at Gud fremdeles har kontroll, selv om de selv ikke har det. De er i stand til å leve med denne sunne spenningen av usikkerhet og uforutsigbarhet om det neste som vil skje i forholdet mellom Gud og Hans folk, fordi deres styrke ikke er å forstå alt, men å ha en sterk tillit til Gud, skriver Wolfgang Simson. Slik skildrer han moden tro og ledelse. Så skildrer han framveksten av skolemessig teologi, kirkesamfunn, forsamlingskirker, dogmer og trosbekjennelse som defensive systemer. Disse er etablert med god motivasjon, men blir etterhvert viktigere enn budskapet det forsvarte. Han sier: Kontroll er den naturlige følgen av frykt, mangel på tillit, det motsatte av tro, og den leder folk til å konstruere et system for å forsikre seg om at intet kan gå galt, eller i det minste for å redusere farer og frafall til et minimum. 

Simson mener at fram til vår tid inneholder kirkens historie en lang rekke for tidlig avbrutte forsøk på å gjenopprette husmenighetsstrukturen. Han viser at enten har tendenser og forsøk blitt slått ned på det mest brutale, eller så har de tilpasset seg de rådende strukturer og forventning til religiøse organisasjoner og falt inn i en forsamlingstilstand. Nesten alle fattige kirker begynte i noens hjem; de fleste endte opp i katedraler eller det lokale motstykket til dem. 

Til glede for huskirkevenner og forargelse for alle som synes det er plagsomt at noen av oss mener vi har funnet tilbake til en autentisk form for kristent fellesskap - til beste for alle henvises til siste del av kapitlet Husmenigheten opp gjennom historien, der Simson gjengir Tampen brenner - samtalen som aldri fant sted, som du også kan lese ved å klikke her.  

Musa som giftet seg med elefanten

I Det nye testamentet kan vi lese om jevnlige møter i husene, altså i grupper på størrelse med celler, og møter på tempelplassen eller under åpen himmel, i et stort antall.

Av disse to var cellen, som er menigheten i hjemmene, det naturligste tilholdsstedet. Cellen var det normale og vanligste formen for sammenkomster blant kristne. Da tempelet i Jerusalem ble erklært forbudt område for følgesevennene av "Veien", fortsatte de å ha møter i hjemmene. Da festsamlingen ikke lenger var mulig, levde cellen videre.
Den oppstandne Kristus identifiserte seg i stor grad med den menigheten som holdt til i husene. Han oppfordret ikke på noen måte folk til å danne "kristne synagogen" eller å bygge religiøse bygninger. Da Saulus forfulgte menigheten og brøt seg inn i hus for å dra de kristne ut, spurte Jesus ham idet han møtte ham på vei til Damaskus "Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?".

Kirkehistorikere forteller at gjennom de tre første hundreårene etter Kristus forble husmenigheten den normale og naturlige måten for kristne å dele sitt nye liv på. Den radikale endringen i struktur skjedde etter keiser Konstantin i det fjerde århundret. Kongregasjonskirken ble innført, menigheten ble tilskuer, husmenighetene ble sett på som noe suspekt og ble til slutt forbudt. Uten godkjennelse fra staten, eller statens bekreftede og ordinerte "ortodokse" kirke, kunne ingen fungere som kristne privat i hjemmene.
Resultatet av denne utviklingen var et strukturelt kompromiss, et ekteskap mellom musen (cellen) og elefanten (festsamlingen). Sammen fødte de en høyst uvanlig skapning, kongregasjonskirken. Kirken var på mange måter basert på heltidsansatte profesjonelle, og prestene passet godt for kongen. Den nye kirken utviklet en spesiell bygning til religiøst bruk. Menighetslivet ble flyttet fra hverdagslivet og inn i gammeltestamentlige relikvier. Relikvier som prester, altere og svært symbolske ritualer hvor de fleste ikke var deltager lenger.

Dette kompromisset resulterte i at kirken mistet de to strukturene som var mest kraftfulle. Kongregasjonen ble i bunn og grunn en forvokst husmenighet og en krympet festsamling. Den gikk glipp av de viktigste aspektene ved både cellen og festsamlingen. Cellen brakte med seg familiedynamikken, et privat og stabilt hjem og organisk sted for tilhørighet. Et sted hvor man kan stå i et gjensidig ansvarsforhold til hverandre og stå til regnskap for hverandre. Festsamlingen derimot, ladet med en storslått og helt ut offentlig atmosfære, hvor de små husmenighetene knyttet seg til den store helheten og med hverandre, hørte apostoliske undervisning og fikk ta del i profetiske visjoner. Ofte skapte dette en oppstemt dragning som samlet flere folk på dette offentlige nivå. En slik sammenkomst kunne bokstavelig talt ryste en hel by eller region, eller for den del landsby eller tettsted.

Ikke absolutt alt skjedde i det fjerde hundreåret. I dag, 1700 år etter den ovennevnte utviklingen begynte, er vi blitt så vant til den forsamlingsmenigheten at mange ikke kan forestille seg andre former for "virkelig kirkeliv" eller "gudstjeneste". Hele denne prosessen kanoniserte og satte i system en ødeleggende middelmådighet. Det hele er en midt på treet løsning som i datidens samfunn skulle fungere religiøst og politisk korrekt. Kongregasjonskirken ble en "strukturell løgn" fordi den maler det rette budskap med feil farger, støper riktig materiale i feil form, heller livets vann på urene flasker, gjør frelste syndere om til en harmløs rase av hyggelige kirkegjengere som deltar i alle aktivitetene. 

Hjemmet og byen

Troen lever i verden, men samtidig må troen ha en hjemstavn. Jeg synes situasjonen i dag er mer og mer lik de kristnes vilkår i antikken. De kristne forholdt seg grunnleggende til to livsførsel, to "rom": Byen (gr. Polis) og hjemmet, huset (gr. Oikos). I hjemmet fant de den forankringen som ga ballast til å leve i byen. 

Dette sitatet er fra tidligere biskop Olav Skjevesland, og falt da han åpnet en nasjonal DAWN-konferanse helt på tampen av forrige årtusen. Etter min mening har gyldigheten av utsagnet økt siden da.

Det er Øivind Augland som gjengir sitatet i det norske forordet i boken "Hjem som forandrer verden" av Wolfgang Simson. Augland selv skriver der: I fremtiden bil hjemmet bli basen og byen fokus for den kristne. 

Simson selv skriver i innledningen: Menigheten slik vi kjenner den, forhindrer menigheten slik Gud ønsker den. 

Gud har brukt Simsons bok til å forandre meg og min families liv. For all del - den er ikke en bibel, men den er en stemme som har utfordret og avslørt tradisjonell tenkning i vårt liv og vår sammenheng. Og enda viktigere - den peker på en vei som ligger snublende og befriende nær. Jeg har tidligere på min lille blogg her vandret gjennom Simsons femten tester på veien mot en gjenfødelse av menigheten. I tiden som følger vil jeg forsøke å ta opp noen flere forholdet fra boka.

Boken kan bestilles hos Prokla Media. Trykk her.

Hurra for mamma

I dag feirer vi morsdagen med familiebilde på side 6 i VGs papirutgave og freske fraspark fra mine barns flotte mamma på VG nett - se her.

Jeg liker ikke klokkespill, men ingen regel uten unntak

Da jeg i dag gikk over kirketorget i Kongsberg klokka 12 ble jeg overrasket. Der stod den store katedralen og ga fra seg lyd. Vanligvis er jeg tilbøyelig til å betrakte denne lyden som lydforurensning - det er noe påtrengende, noe forhistorisk ved kirkeklokker og kirkeklokkespill som jeg tror minner folk i uheldig grad om tidligere tiders tvang til tro.

Men - ingen regel uten unntak - så da jeg gikk over kirketorget ble jeg overrasket av en kjent melodi som ble spilt på klokkespillet. Etter noen sekunder forstod jeg at det var sangen Hans Nilsens Hauge sang da gnisten for alvor slo fyr i ham mer enn 200 år tilbake -  "Jesus din søte forening å smake" -  som ljomet utover byen. Det var jo rett og slett sterkt og flott.

Hør sangen sunget av Sissel Kjyrkebø her. Se teksten under.

Jesus, din søte forening å smake Lenges og trenges mitt hjerte og sinn; Riv meg fra alt det meg holder tilbake, Drag meg i deg, min begynnelse, inn! Vis meg rett klarlig min jammer og møye, Vis meg fordervelsens avgrunn i meg, At seg naturen til døden kan bøye, Ånden alene må leve for deg.

Styrk meg rett kraftig i sjelen her inne, At jeg kan kjenne hva Ånden formår, Ta meg til fange min tale og sinne, Led meg og lokk meg så svak som jeg går! Meg og hva mitt er, jeg gjerne vil miste Når du alene i sjelen må bo, Og seg omsider på døren må liste Hva som forstyrrer i hjertet min ro.

Å, den som kunne det ene kun lære, Seg å oppofre med hjerte og hu! Å, måtte Jesus mitt allting kun være, Jeg er dessverre langt borte ennu! Jesus, som gav meg et hørende øre, Rekk meg til like din kraftige hånd, At jeg herefter min vandring må føre Rett som en kristen i hellighets ånd!

Hør dog, o Jesus, din kurrende due, Hyrde, oppsøk ditt villfarende lam! Vær meg blant myrra en leskende drue, Rens du mitt hjerte fra synd og fra skam! La meg i bokstavens vesen ei blive, Som kun gjør utvortes ærbar og fin, Ånden la loven i hjertet innskrive, Så jeg i sannhet må kalle meg din!

Jesus, når vil du dog skaffe meg hvile? Byrden den trykker, o ta meg den av! Når skal jeg se deg rett vennlig og smile? Reis deg å true det brusende hav! Kjærligste Jesus, du må deg forbarme, Skjul dog ditt åsyn ei evig for meg, Edleste rikdom for åndelig arme, Fyll mitt det uttømte hjerte med deg!

La meg, o Jesus, forgjeves ei bede, Se dog hvor sjelen er hungrig og trett! Vær dog, Immanuel, hos meg til stede, Har jeg deg ene, så bliver jeg mett! Fordum du sagde: De måtte forsmekte Dersom jeg lader dem hungrige gå; Evige kjærlighet, kan du da nekte Sjeler som hungrer, en smule å få?

Nådigste Jesus, nu jeg vil meg binde, Ved dine løfters den trofaste pakt: Beder og leter, så skal I og finne! Så har de sanndrue leber jo sagt. Jeg vil med kvinnen fra Kanaans egne Rope deg etter og bliver ei still Før du på bønnen til slutning må tegne: Amen, ja amen, deg skje som du vil!

Det eneste historien lærer oss er at historien ikke lærer oss noe

(Skjermdump fra NRKs Hvem tror du at du er? 1. januar 2015)

Utholden blogger med viktige alternative temaer

Godt nytt år!

Et meget magert år på bloggen. Slik kan 2014 oppsummeres for min del.

Det kan ikke sies om Sjur Jansen, en ivrig blogger med et par bra alternativ-teamer - alternativt til evolusjonsvitenskapen og alternativ til scenekirke. Jeg har anbefalt han tidligere, og gjør det igjen i starten av et godt nytt år. Det er godt at noen med et varmt hjerte og kaldt hode fortsetter å holde fram med å utfordre det etablerte.

Se http://byggemennesker.blogspot.no/