Himmelsendte spioner - barn og husmenigheter

Ettersom husmenigheter er åndelige familier er barn en naturlig og viktig del av en husmenighet, akkurat som de er en konstant kilde til glede - og forlegenhet - i en vanlig familie. Barn er nødvendige for å ydmyke oss med sine spørsmål, avbryte våre endeløse "voksne" diskusjoner, stadig ta oss ned fra våre fromme skyer og opptre som naturlige evangelister og brobyggere. De hjelper oss også til å bevise Åndens frukter - tålmodighet, for eksempel - og vil tjene som himmelsendte spioner som umiddelbart oppdager ethvert spor av religiøs overtro og hykleri i oss. Barn har en gave som er minst like viktig for oss som den tjenesten vi voksne har for dem. Kort sagt er de like viktige for husmenigheter som de er for familier. 

Hvis vi ser på husmenigheten som et programdrevet arrangement med diskusjonstemaer, oppgaver, mål og en agenda man må følge (Jesus lærte oss aldri noe slikt), kan vi komme til å føle at barn bare "forstyrrer de voksne" og derfor må holdes adskilt og plassert i atskilte barnegrupper med sitt eget opplegg for å underholde og utdanne dem. En spesiell tid avsatt for bare barn kan godt være et vanlig unntak, men det er ikke regelen. Ellers vil barn fra en tidlig alder raskt bli fremmedgjort fra kirken. Menigheten er ikke et møte, den er en måte å leve på. Hvis vi har barn, er de en del av våre liv, og derfor en del av husmenighetene våre.