
500 frikirkemenigheter har under 30 "aktive", i følge Dawn-rapporten. Det varsles et mulig ras av menighetsdød. Avisen Vårt Land dekker saken i dag, og bortforklaringene er i gang.
Jeg har kjennskap til noen slike små frikirkemenigheter, og er sant og si i en selv. Mange små menigheter sliter med å opprettholde aktiviteter og bygninger og stillinger. Man står i en tradisjon, og henger i stroppen for å innfri forventninger fra mange kanter. Når tradisjonen blir viktigere enn livet, blir det tradisjonalisme - og tradisjonalisme fører ganske sikkert til den visse (menighets)død, selv om det ikke nødvendigvis er noe galt med tradisjonen i seg selv.
Mange menigheter moderniserer på ulike måter, eller slår seg sammen, eller reint ut tiltrekker seg mennesker fra andre menigheter på stedet, fordi de lykkes med å modernisere. Jeg er ikke sikker på at resultatet er noe bedre enn ved tradisjonalisme, det tar bare litt lenger tid... Hvis modernisering blir viktigere enn livet! Å samle flest mulig mennesker, i et bestemt lokale, på en bestemt dag, og servere gudstjenestearrangement utført av noen få, er etter min mening, i beste fall moderne tankegods i en en postmoderne tid. Modernisering i en post-moderne tid - kan det bli annet enn modernisme? Kanskje er modernisering av gamle former dømt til å bli modernisme... så dør de små først, og de store litt seinere!
Mitt eget fellesskap kan synes å være en nær-døden opplevelse, hvis man ser på papiret. Jeg opplever det innenfra, og ser det annerledes. Det er masse liv, masse kraft, kjærlighet og visdom! Det er farlig å være for generell og bombastisk, men jeg kan ikke fri meg fra tanken på at de 500 små frikirkene sannsynligvis kan settes fri til å leve menighet i mellom 500 og 1000 vitale huskirker. Hvis de slipper fri fra tradisjonalisme og modernisme.