tirsdag 30. august 2011

Nettopp!

Sjekk denne videoen, som ble lagt inn som link i kommentar fra Silje, til tese nr 10 fra Wolfgang Simpson.
Jeg liker at noen tar seg bryet med å lage - og dele - sånne relevante kommentarer.

onsdag 24. august 2011

Fra gudstjenestedyrkelse til Gudsdyrkelse

Tese nr 10 fra Wolfgang:
Bildet av mye av dagens kristenhet kan kortfattet, og litt formildende, uttrykkes på denne måten: Et hellig folk som regelmessig kommer til et hellig sted på en hellig dag ved en hellig time for å delta i et hellig rituale ledet av en hellig mann kledd i hellig skrud mot en hellig avgift. Ettersom den vanlige "opptredenorienterte" gudstjenesteformen krever stort organisasjonsmessig tallent og administrativt byråkrati for å holde det gående, utvikler formaliserte og institusjonaliserte mønstre seg til stive og rigide tradisjoner.
Statistisk sett er en 1-2 timers gudstjeneste svært ressurskrevende, men produserer faktisk svært lite frukt når vi snakker om disippelgjøring av mennesker, det vil si gjennom liv som blir forandret. I økonomiske termer kan vi snakke om en struktur med høye kostnader og små inntekter. Tradisjonelt jar ønsket om å "feire gudstjenesten på den rette måten" ledet til mye kirkesamfunnstenkning, strid om bekjennelse og navnekristendom. Dette overser ikke bare at kristne er kalt til å "tilbe i ånd og sannhet", ikke i katedraler der vi holder sangbøker, men overser også at det meste av livet er uformelt, og det er også kristendom som "en måte å leve på". Vi trenger å forandre oss fra å være kraftfulle skuespillere til å"spille" i hverdagslivet med kraft.
Stort bedre kan det ikke analyseres, mener jeg nok. "Litt formildende" - den likte jeg særlig. Den som bruker sin kraft på å opprettholde et fremmedgjørende skuespill, slik Simson beskriver det, må virkelig gjøre det med et helt hjerte hos Gud, hvis ikke er det dødsens bortkasta - sannsynligvis er det uansett veldig inefektivt, er jeg redd. Livet er vanskelig nok, om vi ikke også skal bygge menigheter som ikke handler om det!

fredag 12. august 2011

Tilbakevending fra organisert til organisk kristendom

"Jesu legeme" er en levende beskrivelse av et organisk, ikke organisert vesen. Menigheten består på lokalt plan av en mengde åndelige familier som hører organisk sammen som et nettverk, og der måten disse delene fungerer sammen på er en integrert del av budskapet som helhet. Det som har blitt maksimal organisering med minimalt organisk liv, må forandres til minimal organisering for å tillate maksimalt organisk liv. For mye organisering har ofte, som en tvangstrøye, kvalt organismen av frykt for at noe kunne gå galt. Frykt er det motsatte av tro, og ikke akkurat en kristen dyd. Frykt ønsker å kontrollere, tro har tillit. Kontroll kan derfor være av det gode, men tillit er bedre. Jesu legeme er tillitsfullt overlatt i hendene på mennesker som leder med tjenersinn og med en overnaturlig karismatisk gave - nemlig å tro at Gud fremdeles har kontroll, selv om de ikke har det. Det må skapes tillitsbaserte regionale og nasjonale nettverk, ikke en ny organisering av politisk økumenikk, for at den organiske kristendom skal gjenoppstå.
Tese nummer 9. Ja, Gud er en ordens Gud - derfor kan vi stole på ham! Simson levner ikke mye igjen til hierarki og styring og strømlinjeforming. Jeg må si jeg stadig også gjør erfaringer som peker på det samme. Hver huskirke vil være forskjellig. La de tusen blomster blomstre. Selvfølgelig blir det frustrasjoner og problemer av en slik måte å leve menighet på, men den som vil unngå det må finne på noe annet enn å leve sammen med andre mennesker om verdens viktigste oppdrag.

søndag 7. august 2011

Gud overlater ikke sin menighet til byråkratisk presteskap

Ingen menighet i Det nye testamente ledes noen gang av en ansatt "hellig mann" som forestår kommunikasjonen med Gud og deretter fôrer noen relativt passive religiøse konsumenter etter Moses' forbilde. Kristenheten har adoptert denne metoden fra hedenske religioner, eller i beste fall fra Det gamle testamente. Den kraftige profesjonaliseringen av kirken etter Konstantin har nå influert kirken lenge nok. Den har delt Guds folk på en kunstig måte i lekfolk og geistlige. I følge Det nye testamente (1. Timoteus 2,5) er der "en Gud, og en mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Jesus Kristus". Gud kan ganske enkelt ikke velsigne profesjonelt religiøse i å tvinge seg inn mellom Gud og mennesker for evig. Forhenget er revnet, og Gud tillater mennesker å ha tilgang direkte til Ham gjennom Jesus Kristus, den eneste veien. For at den enkelte troende skal komme inn i sin "prestetjeneste" må dagens system endres totalt. Byråkrati er det mest tvilsomme av alle administrative systemer, fordi det i grunnen bare har to svar, ja eller nei. Der er ikke rom for spontanitet og menneskelighet, ikke noe rom for ekte liv. Dette kan være greit nok for politikk og bedriftsledelse, men ikke for menigheten. Guds ser ut til å frigjøre sin kirke fra et Babylonsk fangenskap av religiøse byråkrater og kontrollerende åndsmakter, og ut til vanlige mennesker som gjøres ekstraordinære av Gud, og som på Jesu tid fremdeles luktet av fisk, parfyme og revolusjon.
Tese nummer åtte fra Hjem som forendrer verden, Wolfgang Simson (Prokla Media). Her ligger det veldig mye. I dette ligger også forklaringen på at veldig mye av vårt menighetsvirke, heller hører hjemme i kategorien religion enn menighetsliv. Det er jo ganske synd.