Elefanter eller kaniner - hvordan er rask multiplikasjon mulig?

Et ubestridt faktum: Alle naturlige former for vekst er basert på at organiske celler multipliseres. 

Hvis kirke først og fremst er bygg, funksjoner, organisasjoner, programmer er ikke dette faktum om vekst særlig relevant å bry seg med i forhold til menighetsliv. Hvis kirken først og fremst er liv, må dette faktum være helt sentralt i hva vi tenker om menighetsliv. 

For å sette det hele på spissen stiller Wolfgang Simson opp formeringstakten til elefanter og kaniner ved siden av hverandre. Husmenigheter formerer seg ikke som kaniner, men dette eksemplet viser det teoretiske potensialet ved hurtig mangedobling, sier han. Tanken er at menighetsliv i små enheter etter nytestamentlige prinsipper kommer tettest på det naturlige og livsprinsippene fra naturen, det organiske, vil slå inn. Det finnes mange eksempler på sterk vekst i husmenigheter.  Simson setter opp et ekmsempel der han bruker en gjennomsnittlig størrelse på 12 personer per husmenighet og en fordoblingsrate under gjennomsnittet, 12 måneder. Han antar også at husmenigheten ikke fordobler seg i det hele tatt i løpet av det første året på grunn av diverse problemer. Så legger han til en smule pessimisme og antar et bortfall på 25 prosent, det vil si perioder med vekst og konsolidering som betyr at en av fire husmenigheter som opprettes til slutt vil bli lagt ned innen fem år. Ut av dette får han følgende vekstbilde:

Denne måten å regne på kan jo ta pusten fra noen hver, selv med litt "pessimisme innlagt i regnestykkene. Det er sikkert 15 år siden jeg for alvor begynte å få øynene opp for den sannheten som multiplikasjon av liv innebærer. For å si det sånn - erfaringene siden da er ikke bare rett fram og vekst i taket... Man kan jo undres. Likevel Alle naturlige former for vekst er basert på at organiske celler multipliseres. Hvis kirken først og fremst er liv, må dette faktum være helt sentralt i hva vi tenker om menighetsliv. Og da foretrekker jeg å la meg utfordre, og utfordre, framfor å skyve det vekk.

Så undrer jeg på - hva skal til for å få se dette i full blomst? Hvis det er et prinsipp fra Gud, tror jeg også at Gud har gitt ordninger og verktøy for at det kan skje. Simson peker på de femfoldige tjenestegavene som står omtalt i Efeserne 4,11-13. For at organisk menighetsliv skal multipliseres må også disse gavene multipliseres, sier han. Han snakker om hyrden, profeten, apostelen, læreren og evangelisten som håndens fem fingre. Han peker også på at vekten tradisjonelt her lett for å havne på hyrden, læreren og evangelisten, og at profeten og apostelen skyves (og jages) vekk. Jeg tror det er noe avgjørende i de fem sammen. Og jeg tror det er noe i at av disse gavene anses noen mer behagelig å ha rundt i menighetslivet enn andre. Det er i så fall synd. Jeg tror det kan være en gudgitt sammenheng mellom av-seg-selv-vekst og sameksistens, samvirke mellom de fem tjenestegavene. Jeg skulle gjerne forstått meg mer på dette. Her ligger kanskje kimen til store ting?