onsdag 29. mai 2013

Løfte på stolene og stole på løftene

Jeg har en lei tendens til å gjenta meg selv. En av de tingene jeg ikke kan klare å la være å si hvis jeg driver på og løfter stoler, er å begå morsomheten og ordforvekslingen "løfte på stolene" og "stole på løftene".
Noe i den morsomme (synes jeg) ordforvekslingen rører kanskje dypere enn bare det morsomme. Kanskje Jesu disippelflokk bør stole like mye på Guds løfter som vi løfter rundt på stoler i små og store menighetslokaler? Det kunne jo være et sted å starte...
I dag gjorde min datter meg oppmerksom på en liten annonse i en herværende kristelig dagsavis. Hun veit av sånt trigger meg...
Rart å tenke på at for 10 år siden ville en sånn annonse fått meg fjern i blikket, drømmende om et menighetslokale med fine stoler og mye annet morro. I dag får en slik annonse meg til å humre lett... Hva med følgende ordforveksling: "Trenger din menighet å stole på Guds løfte? Ekstra gode tilbud på kvalitetsløfter fra Han selv. Gå inn her"

mandag 20. mai 2013

Slipp fangene ut og lås døra

"Vår Far, Du som er i himmelen."

For en tid tilbake kom en forskningsrapport fra Mediehøgskolen Gimlekollen som viste at kun 10 prosent av barn og unge i Norge i dag er registrert i kristent barne- og ungdomsarbeid. Folkene bak undersøkelsen sier at vi i dag må snakke om unådde barn og unge - de kjenner faktisk ikke til evangeliet om Jesus.

Det er trist, og ansvaret ligger nærmere enn vi liker å tenke.

For: Det er ikke myndighetenes ansvar, etter min mening. Mange er indignerte over at kristendommen er ute av skole. To ting om det: For det første - mye av den kristendommen som er formidlet i skoleverket opp igjennom har lite med nåde og kraft å gjøre, og mer med lov og pugging. Jeg våger den påstand at dette er det godt barna er kvitt. Men for det andre - den dag i dag opplever jeg stadig at barna og ungdommene mine lærer dyp kunnskap om hva kristen tro handler om, og det av kav verdslige lærere. Det oppmuntrer meg.

Ansvaret ligger ikke hos skolen, ikke hos myndighetene, men hos menigheten, hos oss som er aktive i små og store fellesskap. Men hva har vært menighetens måtte å skjøtte dette ansvaret på gjennom generasjoner? Klubber, kor, aktiviteter og morro. Selv har jeg tilbrakt de beste årene av livet mitt med all fritid knyttet til slike saker. Mye moro, mye idealisme, mye rom. I dag tror jeg likevel at jeg er kristen på tross av disse aktivitetene, ikke på grunn av dem.

Det er bare trist at kirker og bedehus forsetter å produsere slike aktiviteter. Jeg ønsker ikke å såre de som ga - og gir - av sin tid for å skape positive miljøer og fortelle om Jesus. Jeg innser at det likevel kan oppfattes sårende. Det er jo litt ille... Men verre er det at de fleste av de jeg tilbrakte tid sammen med gjennom barne- og tenårene i disse miljøene, er ute av det man kaller aktivt menighetsliv. Så lenge det handler om å gå på møter og delta i kristelige aktiviteter er det jo saktens ikke så farlige om de er ute av det, men det er jo så mye verre enn som så: Bibelen er en lukket bok og Jesus er en fjern skikkelse.

Jeg har jo tilkjennegitt mange ganger, mer eller mindre tydelig, noe i nærheten av at; første punkt på agendaen kan være å lukke kirker og bedehus. Sørg bare for å slippe de kristne ut først, så kan døra lukkes. Og livet kan starte. Her ute kan vi leve og samle oss i naturlige former og aksjoner, sammen med hverandre og sammen med alle andre. Hjemmene blir en naturlig plass å møtes på tvers av generasjonene. Nærmiljøet. Kanskje også skolene, arbeidsplassene, kafeene, torgene.

Så kan kirkene og bedehusene bruke ressursene sine til å hjelpe mennesker å leve livene sine. Det blir jo ikke så mange talerstoler, så de skalte prestene kan slippe å bruke tiden sin der og heller øse av sin visdom og inspirasjon inn i hverdagshendelser, familier og nettverk. Praktisk hjelp, veiledning, fellesskap. Alle mann til pumpene. Det allmenne prestedømme. Hvordan være familie? Hvordan leve troen i eget hjem? Hvordan bygge fellesskap mellom generasjonene? Hvordan være kristen i arbeidslivet?

Veien framover er lys hvis de 10 prosentene går ut igjen til de 90 prosentene, og forblir der. Der blir det aldri langt mellom familier og enkeltmennesker som hører til blant de 10 prosentene. Der må vi finne hverandre, oppmuntre og styrke hverandre. Slikt blir det små fellesskap av. For vi trenger hverandre, hvis vi skal være noe for de 90 prosentene.

Og det vil vi vel?

"La Ditt navn holdes hellig, la Ditt rike komme, la Din vilje skje i min by som i himmelen!"

søndag 12. mai 2013

Når ett lem lider


I en huskirke nær meg har det de siste drøye to ukene utspilt seg et drama. En afghansk asylsøker, som hadde fått avslag på søknad om opphold i Norge, ble hentet av politiet. Siden har han sittet i fengsel, og etter hva vi forstår - med det aller første blir han sendt ut av Norge, ut av Festning Europa. Avslaget hans ble gitt før vi ble kjent med han. Etter avslaget, for halv annet år tilbake og fram til i dag, har han vandret i blant oss og med Jesus. Han er døpt, han vitner ivrig om Jesus, og hjelper sine egne landsmenn til å lese i bibelen.

I dag var en av våre innenfor murene for femte gang siden vår venn kom dit. Resten av oss som hadde tatt turen til Norges mest bevoktede fengsel, stod utenfor, takket Gud, ba om beskyttelse, sang og delte levende fra Bibelen.

Vi frykter for vår venns liv. Han tror på Jesus og ønsker å leve disipellivet. Afghanistan er ikke er trygt sted for han. Hvis norske myndigheter hadde trodd vår venn, hadde han fått oppholdstillatelse i Norge. Men de tror ham ikke, og han har heller ikke fått lov til å gjøre rede for seg overfor norske utlendingsmyndigheter det siste halvannet året. Vi ber om et mirakel. Og vi vil sloss videre for hans rettferdighet.

Her følger noen svar som han har gitt til huskirkeverten som har fått besøke han i fengselet de siste to ukene:

Hvorfor kaller du deg en kristen?
Jeg var ingenting før. Jeg var i mørket og hadde mange tunge ting å bære på. Når jeg leste bibelen og lært om Jesus lærte jeg at Jesus sa til meg: Gi alle problemene til meg og jeg vil gi hvil, jfr Matteus 11,28. Jeg var i mørket og kunne ikke se noe, ønsket at noen kunne hjelpe meg. Jesus hjalp meg, tok meg ut fra mørket. Jesus sier: Jeg er din Gud, du er min sønn, jeg bryr meg om deg, elsker deg, og vil frelse deg.

Han ønsket ikke å kalle meg en synder, men en sønn. Helt kort hvorfor jeg er en kristen: Jesus frelste meg, og hjelper meg. Jeg er i hans familie. Jeg er nå (navnet) – kristen.
Jesus sier et sted: Jeg ønsker å skrive (navnet) navn i min bok. Derfor er jeg en kristen.

Hvordan er det å sitte i fengsel nå og vente på utreise?
Det er vanskelig for meg. Men Gud ønsker å prøve min tro, og Gud ønsker å gjøre meg sterk. Når du er i en vanskelig situasjon, ingen kan gjøre noe for deg, ingen kan gi deg fred og håp – i denne situasjonen kommer Jesus og spør: ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Jeg vil gi deg fred og styrke.”

Hva synes du om norske myndigheters vurdering av din asylsøknad?
De ser ikke min sak veldig nøye. Da jeg først kom til Norge gav jeg dem en korrekt informasjon, slik at de kunne få tillit til meg. Jeg gjorde dette, og trodde på at regjeringen ville hjelpe meg. Jeg ville ikke skjule noe, men bringe alt frem slik det var. Hvis jeg å få til å bli, kunne jeg ha funnet annen vei. Men jeg gjorde slik fordi jeg trodde regjeringen ville hjelpe meg. Når noen i UNE gir deg negativt svar, ga de ikke noe alternativ, et sted jeg kunne henvende meg for å få hjelp, så jeg kunne ta opp igjen saken. Vanskelig å ha tillit til den advokat de hadde gitt meg. Det opplevdes som han var en som arbeidet for UNE, ikke for klienten, etter ordre fra UNE.

Hvordan ser du på det å skulle bli sendt tilbake til Afghanistan?
Som normalt menneske er jeg veldig bekymret for å skulle tilbake til Afghanistan. Jeg er redd for hva som skal skje i Afghanistan med meg. Én ting er viktig for meg: Hvis jeg dør i Afghanistan fordi jeg tror på Jesus vil jeg bli sammen med min Herre Jesus. Jeg er veldig spent og glad med tanke på det. Hvis jeg er i live ønsker jeg å invitere så mange som mulig av folk som taler farsispråket til å kjenne en levende Gud, ikke en dø, jfr Fil 1,19-22. Det vil glede meg. Men bare Gud vet.