søndag 30. oktober 2011

Utvikling av en forfølgelsessikker ånd

De korsfestet Jesus, alle kristnes sjef. I dag er hans etterfølgere ofte mer opptatt av titler, medaljer og sosial status, eller verst av alt, de forblir stille og er ikke verd å bli lagt merke til i det hele tatt, sier Wolfgang Simson i tese nummer 14 i "Hjem som forandrer verden", og fortsetter:
"Salige er dere når dere blir forfulgt" sier Jesus. Bibelsk kristendom er en kraftig trussel mot hedensk gudløshet og syndighet, en verden som regjeres av grådighet, materialsime, misunnelse og alle slags demoniske etiske standarder, sex, penger og makt. Dagens kristne er i mange land ganske enkelt for harmløse og høflige til å være verdig å bli forfulgt. Men når kristne igjen begynner å leve ut standarden for livet som beskrives i Det nye testamentet og, for eksempel kaller synd for synd, vil omvendelse eller forfølgelse være en naturlig reaksjon fra denne verden som det alltid har vært. I stedet for å kose oss i vårt reir av midlertidig religionsfrihet, bør kristne forberede seg på igjen å bli oppfattet som den hovedskyldige av verdenshumanismen, dette moderne slaveri der man må ha det gøy, og den åpenlyse selvtilbedelsen, det feilaktige senter i universet. Det er derfor kristne kjenner og må kjenne den "undertrykkende toleransen" fra en verden som har mistet alle absolutter og derfor nekter å gjenkjenne og adlyde sin skaper, Gud, med Hans absloutte standarder. Koblet sammen med den voksende ideologiseringen, privatiseringen og åndeliggjøringen av politikk og økonomi, vil kristne - snarere enn de fleste tror - få sjansen til å bli lykkelig beskyldt for å være i ledetog med Jesus. Derfor trenger kristne å forberede seg nå for fremtiden ved å utvikle en forfølgelsessikker ånd og enda mer en forfølgelsessikker struktur.
For egen del vil jeg si: Dette er reine ord for penga. Mange blir engstelige når de tenker på den forfølgelsen som kan komme med styrke, mot kristne. Mange fnyser, kanskje, og tror ikke slikt er realistisk. Jeg er uansett glad for å leve menighet i en huskirkestruktur. Jeg tror ikke det er likegyldig hvilken struktur vi velger, heller ikke når forfølgelse blir en realitet.

torsdag 13. oktober 2011

Fra kirkesamfunn til feiring for hele byen


Jesus ba om en universell bevegelse, og det han fikk var en rekke religiøse foretak med verdensvide kjeder som markedsførte deres spesielle kristendomsmerke og som konkurrerte med hverandre. Gjennom denne merkelapptenkningen av kristenheten har mye av protestantismen derfor blitt politisk ubetydelig og ofte mer opptatt av tradisjonelle spesialiteter og intern religiøs strid enn å utvikle et kollektivt og samlet vitnesbyrd overfor verden. Jesus ba simpelthen aldri noen om å organisere seg i kirkesamfunn. I kirkens første tid hadde de kristne en dobbel identitet: De var sant nok Hans kirke og vertikalt omvendt til Gud, og så organiserte de seg i henhold til geografi, dvs de omvendte seg også horisontalt til hverandre her på jorden. Dette betyr ikke bare de kristne naboene i nabolags- eller husmenigheten der de delte sine liv på lokalt nivå, men også at kristne kom sammen som et hele, med felles identitet, så ofte de kunne til feiringer for hele byen eller regionen. På denne måten legemliggjorde de kirken. Ektheten i nabolaget koblet med en regional- eller byomfattende felles identitet vil ikke bare gjøre kirken politisk betydningsfull og åndelig overbevisende, men vil åpne opp for en tilbakevending til den bibelske tanken om "menigheten i byen".
Gudfeldighetene ville det slik at det lå til rette for å distribuere tese nummer 13 fra "Hjem som forandrer verden" i dag, samme dag som menighetsnettverket som vår huskirke er en del av rutinemessig skal ha menighetsmøte med tilsynsmannen fra vårt kirkesamfunn. Tilsyn er bra, det er sunt og godt å stå i en sammenheng, der noen uten i fra har kontakt og innsyn i våre kristne fellesskap. Hvorvidt dette hører hjemme i kirkesamfunn eller andre regionale nettverk, bør diskuteres. Personlig tror jeg bestemt, og med et litt skjevt smil om munnen, at kirkesamfunnene er et resultat av syndefallet. Vi forstår stykkevis og delt, og derfor blir det slik - og må kanskje forbli slik, i noen grad. Samtidig er det mer som samler kristne, enn som skiller, derfor burde det kanskje også vært annerledes - i alle fall i byen.
For min del har huskirkelivet naturlig resultert i mer kontakt med kristne fra andre kirkesamfunn og menigheter i byen. Jeg har i grunnen alltid satt det høyt, men i og med huskirkevandringa har dette fått enda større mulighet til å blomstre. Dermed fungerer det organiske menighetslivet vårt med hovedvekt på huskirka og menigheten i byen. Kirkesamfunn kommer dermed i tredje rekke, eller noe sånt, og slik tror jeg naturlig det vil være for denne og kommende generasjoner.