Elefanter eller kaniner - hvordan er rask multiplikasjon mulig?

Et ubestridt faktum: Alle naturlige former for vekst er basert på at organiske celler multipliseres. 

Hvis kirke først og fremst er bygg, funksjoner, organisasjoner, programmer er ikke dette faktum om vekst særlig relevant å bry seg med i forhold til menighetsliv. Hvis kirken først og fremst er liv, må dette faktum være helt sentralt i hva vi tenker om menighetsliv. 

For å sette det hele på spissen stiller Wolfgang Simson opp formeringstakten til elefanter og kaniner ved siden av hverandre. Husmenigheter formerer seg ikke som kaniner, men dette eksemplet viser det teoretiske potensialet ved hurtig mangedobling, sier han. Tanken er at menighetsliv i små enheter etter nytestamentlige prinsipper kommer tettest på det naturlige og livsprinsippene fra naturen, det organiske, vil slå inn. Det finnes mange eksempler på sterk vekst i husmenigheter.  Simson setter opp et ekmsempel der han bruker en gjennomsnittlig størrelse på 12 personer per husmenighet og en fordoblingsrate under gjennomsnittet, 12 måneder. Han antar også at husmenigheten ikke fordobler seg i det hele tatt i løpet av det første året på grunn av diverse problemer. Så legger han til en smule pessimisme og antar et bortfall på 25 prosent, det vil si perioder med vekst og konsolidering som betyr at en av fire husmenigheter som opprettes til slutt vil bli lagt ned innen fem år. Ut av dette får han følgende vekstbilde:

Denne måten å regne på kan jo ta pusten fra noen hver, selv med litt "pessimisme innlagt i regnestykkene. Det er sikkert 15 år siden jeg for alvor begynte å få øynene opp for den sannheten som multiplikasjon av liv innebærer. For å si det sånn - erfaringene siden da er ikke bare rett fram og vekst i taket... Man kan jo undres. Likevel Alle naturlige former for vekst er basert på at organiske celler multipliseres. Hvis kirken først og fremst er liv, må dette faktum være helt sentralt i hva vi tenker om menighetsliv. Og da foretrekker jeg å la meg utfordre, og utfordre, framfor å skyve det vekk.

Så undrer jeg på - hva skal til for å få se dette i full blomst? Hvis det er et prinsipp fra Gud, tror jeg også at Gud har gitt ordninger og verktøy for at det kan skje. Simson peker på de femfoldige tjenestegavene som står omtalt i Efeserne 4,11-13. For at organisk menighetsliv skal multipliseres må også disse gavene multipliseres, sier han. Han snakker om hyrden, profeten, apostelen, læreren og evangelisten som håndens fem fingre. Han peker også på at vekten tradisjonelt her lett for å havne på hyrden, læreren og evangelisten, og at profeten og apostelen skyves (og jages) vekk. Jeg tror det er noe avgjørende i de fem sammen. Og jeg tror det er noe i at av disse gavene anses noen mer behagelig å ha rundt i menighetslivet enn andre. Det er i så fall synd. Jeg tror det kan være en gudgitt sammenheng mellom av-seg-selv-vekst og sameksistens, samvirke mellom de fem tjenestegavene. Jeg skulle gjerne forstått meg mer på dette. Her ligger kanskje kimen til store ting?

Hva gjør huskirken?

Man kan ikke lese konkret i bibelen hva husmenighetene gjorde. Derfor ligger det heldigvis ikke an til blåkopier. Det man imidlertid kan lese er noen grunnleggende kjennetegn. Wolfgang Simson trekker fram fire elementer som skiller seg ut for den nytestamentlige menigheten. Utdrag fra disse:

1. De hadde matmøte - "spisekomster"
De møtes til mat. Når Jesus underviste, innebar det som regel å møte mennesker i deres hjem, og spise og drikke det som de måtte ha å tilby. Vanligvis underviste Jesus ved bordet under et måltid, ikke bare etter et måltid. Det nye testamentet sier om de første kristne: "De spiste sammen med oppriktig og inderlig glede." (Apg 2,46). "Når dere kommer sammen for å holde måltid, skal dere vente på hverandre." (1. Kor 11,33). Da Jesus sendte disiplene av gårde to og to (Luk 10,1-8) rådet han dem til å finne en fredens mann og "spis og drikk det de byr dere". Hvem vi spiser med er en meget sentral del av enhver persons sosiale identitet. I de fleste kulturer spiser vi regelmessig kun sammen med våre familiemedlemmer. Vi er på en så åpenbar måte gjort til en familie ved Jesu blod, at vi spiser sammen, noe som før var utenkelig. At mennesker med svært forskjellig bakgrunn spiste sammen, ga et sterkt og mektig budskap til verden: "Vi er nå en familie."


2. Å lære hverandre å være lydige
Målet med undervisningen er ikke økt kunnskap, men å hjelpe mennesker til å adlyde og tjene Gud og hans hensikter (Rom 1,5). Selv om den første menighet vokste og multipliserte seg stort sett uten et skriftlig nytestamente, var det slik at "Guds ord nådde stadig flere" (Apg 6,7), "hadde fremgang og spredde seg" (Apg 12,24), "spredte seg" (Apg 13,49) og hadde "veldig framgang og stor makt" (Apg 19,20). Undervisningens tema er "ordet", Guds fortelling, Bibelen, hva Gud har valgt å vise oss av seg selv, oss selv, verdens historie og hvordan man skal leve (1 Tess 4,1), slik at vår historie kan passe inn i Guds historie. Målet med undervisningen var at mennesker, gjennom glad lydighet skulle bli gjort fri fra selvets makt gjennom et sterkt forhold til Jesus.
Undervisningstilen kan være en svært kort samtale - ingen preken - en illustrasjon, lignelser og historier, vanligvis i følge med og avbrutt av nikk og smil, ofte avbrutt av spørsmål og anmodninger om mer te. Dersom det i det hele tatt finnes en eksamen man må bestå ved denne undervisningstilen, er den todelt. For det første å adlyde læren og demonstrere det ved et endret liv, og for det andre å begynne å undervise andre.
Det greske ordet som ofte blir oversatt som "å holde preken" i Det nye testamente er "dialegomai", som betyr å ha en kort dialog mellom mennesker.
Denne undervisningstilen er rettet mot å hjelpe mennesker til å bli "ordets gjørere", å lære dem å holde alt Jesus har befalt oss (Matt 28,20). Forskere forteller oss at vi husker 10 prosent av det vi leser, 20 prosent av det vi hører, 30 prosent av det vi ser, 50 prosent av det vi hører og ser, 70 prosent av det vi selv sier og 90 prosent av det vi selv gjør.

3. Å dele materielle og åndelige gaver
"Alle som var blitt troende, holdt sammen og hadde alt felles. De solgte sine eiendommer og annet gods og delte ut til alle etter som enhver trengte det." (Apg 2,44-45) Alt hva vi er og alt hva vi har tilhører dermed Gud - og dermed Guds familie, menigheten - ikke i teorien, men i praksis. De nytestamentlige kristne delte to ting sammen i sine husmenigheter, nemlig materielle og åndelige gaver (Apg 4,32-35, 1. Kor 14,26, Ef 5,19, 2. Tim 2,2). De kristne visste at de ikke lenger eide seg selv. Kristus eide dem og alt de hadde. Når kristne kommer sammen, deler de hva de har. For enkelte kan dette høres ut som et ideelt bilde av en svunnen sosialromantisk tid, men det betyr ikke at vi ganske enkelt kan overse det gudgitte prinsipp i å dele. Den radikale og bibelske livsstil hvor man deler med hverandre sparer en for mange dagligdagse utgifter, etablerer et sterkt bånd av fellesskap mellom kristne og er i seg selv et vitnesbyrd om Kristus som delte sitt liv og sin død med oss, slik at vi kan leve med ham. 

4. Å be sammen
"Trofast holdt de seg til bønnene." (Apg 2,42) Bønn er hjerteslaget i forholdet mellom Guds barn og Far i himmelen. Når kristne kommer sammen, ber de for hverandre, de ber for myndighetene, de ber for fred, de kommer fram for Gud med påkallelser og takksigelser, ber for sine fiender, velsigner dem som forbanner dem, utfrir mennesker fra åndsbindinger og ber om helbredelse. 

Bønn er toveis kommunikasjon, og som vi snakker til Gud, vil Gud kanskje svare oss. Dette gjør Han ofte gjennom profeter, tungetale som blir tolket, drømmer og visjoner eller engler. (Am 3,7, 1. Kor 14,29)
I bønnen Jesus lærte oss, oppfordrer han oss til å be: "Forlat oss vår skyld." (Luk 11,4). I en familie der man lever tett sammen kan ikke upassende oppførsel forbli skjult særlig lenge. Dette sørger for en sunn ansvarlighet overfor hverandre. På samme måte er husmenigheter, som en åndelig familie, det ideelle sted å være ansvarlig for hverandres oppførsel, noe som naturlig nok involverer skriftemål (Jak 5,16). Når mennesker bekjenner sine synder for hverandre og tilgir hverandre (Kol 2,13), i en kulturell ramme som måtte være passende, vil de ikke lenger være skinnhellige. 

Himmelsendte spioner - barn og husmenigheter

Ettersom husmenigheter er åndelige familier er barn en naturlig og viktig del av en husmenighet, akkurat som de er en konstant kilde til glede - og forlegenhet - i en vanlig familie. Barn er nødvendige for å ydmyke oss med sine spørsmål, avbryte våre endeløse "voksne" diskusjoner, stadig ta oss ned fra våre fromme skyer og opptre som naturlige evangelister og brobyggere. De hjelper oss også til å bevise Åndens frukter - tålmodighet, for eksempel - og vil tjene som himmelsendte spioner som umiddelbart oppdager ethvert spor av religiøs overtro og hykleri i oss. Barn har en gave som er minst like viktig for oss som den tjenesten vi voksne har for dem. Kort sagt er de like viktige for husmenigheter som de er for familier. 

Hvis vi ser på husmenigheten som et programdrevet arrangement med diskusjonstemaer, oppgaver, mål og en agenda man må følge (Jesus lærte oss aldri noe slikt), kan vi komme til å føle at barn bare "forstyrrer de voksne" og derfor må holdes adskilt og plassert i atskilte barnegrupper med sitt eget opplegg for å underholde og utdanne dem. En spesiell tid avsatt for bare barn kan godt være et vanlig unntak, men det er ikke regelen. Ellers vil barn fra en tidlig alder raskt bli fremmedgjort fra kirken. Menigheten er ikke et møte, den er en måte å leve på. Hvis vi har barn, er de en del av våre liv, og derfor en del av husmenighetene våre. 

Fra tro til frykt

Ekte tjenere og åndelige fedre i Guds rike var, og er, utstyrt med denne overnaturlige gaven av tro, som tillater dem å virkelig tro på at Gud fremdeles har kontroll, selv om de selv ikke har det. De er i stand til å leve med denne sunne spenningen av usikkerhet og uforutsigbarhet om det neste som vil skje i forholdet mellom Gud og Hans folk, fordi deres styrke ikke er å forstå alt, men å ha en sterk tillit til Gud, skriver Wolfgang Simson. Slik skildrer han moden tro og ledelse. Så skildrer han framveksten av skolemessig teologi, kirkesamfunn, forsamlingskirker, dogmer og trosbekjennelse som defensive systemer. Disse er etablert med god motivasjon, men blir etterhvert viktigere enn budskapet det forsvarte. Han sier: Kontroll er den naturlige følgen av frykt, mangel på tillit, det motsatte av tro, og den leder folk til å konstruere et system for å forsikre seg om at intet kan gå galt, eller i det minste for å redusere farer og frafall til et minimum. 

Simson mener at fram til vår tid inneholder kirkens historie en lang rekke for tidlig avbrutte forsøk på å gjenopprette husmenighetsstrukturen. Han viser at enten har tendenser og forsøk blitt slått ned på det mest brutale, eller så har de tilpasset seg de rådende strukturer og forventning til religiøse organisasjoner og falt inn i en forsamlingstilstand. Nesten alle fattige kirker begynte i noens hjem; de fleste endte opp i katedraler eller det lokale motstykket til dem. 

Til glede for huskirkevenner og forargelse for alle som synes det er plagsomt at noen av oss mener vi har funnet tilbake til en autentisk form for kristent fellesskap - til beste for alle henvises til siste del av kapitlet Husmenigheten opp gjennom historien, der Simson gjengir Tampen brenner - samtalen som aldri fant sted, som du også kan lese ved å klikke her.  

Musa som giftet seg med elefanten

I Det nye testamentet kan vi lese om jevnlige møter i husene, altså i grupper på størrelse med celler, og møter på tempelplassen eller under åpen himmel, i et stort antall.

Av disse to var cellen, som er menigheten i hjemmene, det naturligste tilholdsstedet. Cellen var det normale og vanligste formen for sammenkomster blant kristne. Da tempelet i Jerusalem ble erklært forbudt område for følgesevennene av "Veien", fortsatte de å ha møter i hjemmene. Da festsamlingen ikke lenger var mulig, levde cellen videre.
Den oppstandne Kristus identifiserte seg i stor grad med den menigheten som holdt til i husene. Han oppfordret ikke på noen måte folk til å danne "kristne synagogen" eller å bygge religiøse bygninger. Da Saulus forfulgte menigheten og brøt seg inn i hus for å dra de kristne ut, spurte Jesus ham idet han møtte ham på vei til Damaskus "Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?".

Kirkehistorikere forteller at gjennom de tre første hundreårene etter Kristus forble husmenigheten den normale og naturlige måten for kristne å dele sitt nye liv på. Den radikale endringen i struktur skjedde etter keiser Konstantin i det fjerde århundret. Kongregasjonskirken ble innført, menigheten ble tilskuer, husmenighetene ble sett på som noe suspekt og ble til slutt forbudt. Uten godkjennelse fra staten, eller statens bekreftede og ordinerte "ortodokse" kirke, kunne ingen fungere som kristne privat i hjemmene.
Resultatet av denne utviklingen var et strukturelt kompromiss, et ekteskap mellom musen (cellen) og elefanten (festsamlingen). Sammen fødte de en høyst uvanlig skapning, kongregasjonskirken. Kirken var på mange måter basert på heltidsansatte profesjonelle, og prestene passet godt for kongen. Den nye kirken utviklet en spesiell bygning til religiøst bruk. Menighetslivet ble flyttet fra hverdagslivet og inn i gammeltestamentlige relikvier. Relikvier som prester, altere og svært symbolske ritualer hvor de fleste ikke var deltager lenger.

Dette kompromisset resulterte i at kirken mistet de to strukturene som var mest kraftfulle. Kongregasjonen ble i bunn og grunn en forvokst husmenighet og en krympet festsamling. Den gikk glipp av de viktigste aspektene ved både cellen og festsamlingen. Cellen brakte med seg familiedynamikken, et privat og stabilt hjem og organisk sted for tilhørighet. Et sted hvor man kan stå i et gjensidig ansvarsforhold til hverandre og stå til regnskap for hverandre. Festsamlingen derimot, ladet med en storslått og helt ut offentlig atmosfære, hvor de små husmenighetene knyttet seg til den store helheten og med hverandre, hørte apostoliske undervisning og fikk ta del i profetiske visjoner. Ofte skapte dette en oppstemt dragning som samlet flere folk på dette offentlige nivå. En slik sammenkomst kunne bokstavelig talt ryste en hel by eller region, eller for den del landsby eller tettsted.

Ikke absolutt alt skjedde i det fjerde hundreåret. I dag, 1700 år etter den ovennevnte utviklingen begynte, er vi blitt så vant til den forsamlingsmenigheten at mange ikke kan forestille seg andre former for "virkelig kirkeliv" eller "gudstjeneste". Hele denne prosessen kanoniserte og satte i system en ødeleggende middelmådighet. Det hele er en midt på treet løsning som i datidens samfunn skulle fungere religiøst og politisk korrekt. Kongregasjonskirken ble en "strukturell løgn" fordi den maler det rette budskap med feil farger, støper riktig materiale i feil form, heller livets vann på urene flasker, gjør frelste syndere om til en harmløs rase av hyggelige kirkegjengere som deltar i alle aktivitetene. 

Hjemmet og byen

Troen lever i verden, men samtidig må troen ha en hjemstavn. Jeg synes situasjonen i dag er mer og mer lik de kristnes vilkår i antikken. De kristne forholdt seg grunnleggende til to livsførsel, to "rom": Byen (gr. Polis) og hjemmet, huset (gr. Oikos). I hjemmet fant de den forankringen som ga ballast til å leve i byen. 

Dette sitatet er fra tidligere biskop Olav Skjevesland, og falt da han åpnet en nasjonal DAWN-konferanse helt på tampen av forrige årtusen. Etter min mening har gyldigheten av utsagnet økt siden da.

Det er Øivind Augland som gjengir sitatet i det norske forordet i boken "Hjem som forandrer verden" av Wolfgang Simson. Augland selv skriver der: I fremtiden bil hjemmet bli basen og byen fokus for den kristne. 

Simson selv skriver i innledningen: Menigheten slik vi kjenner den, forhindrer menigheten slik Gud ønsker den. 

Gud har brukt Simsons bok til å forandre meg og min families liv. For all del - den er ikke en bibel, men den er en stemme som har utfordret og avslørt tradisjonell tenkning i vårt liv og vår sammenheng. Og enda viktigere - den peker på en vei som ligger snublende og befriende nær. Jeg har tidligere på min lille blogg her vandret gjennom Simsons femten tester på veien mot en gjenfødelse av menigheten. I tiden som følger vil jeg forsøke å ta opp noen flere forholdet fra boka.

Boken kan bestilles hos Prokla Media. Trykk her.

Hurra for mamma

I dag feirer vi morsdagen med familiebilde på side 6 i VGs papirutgave og freske fraspark fra mine barns flotte mamma på VG nett - se her.