lørdag 12. januar 2013

Jeg og humanetikerne - barnet og badevannet


Det livssynsåpne samfunn, heter et stykke arbeid som en gruppe mennesker har gjort for regjeringen. 2013s første NOU - om livssyn og tro i det norske samfunn. Jeg har ikke studert innholdet, eller behov for å uttrykke veldig sterke meninger om det av innholdet som jeg har fått med meg.
Men det er mange andre som har hatt behov for det. Da blir det debatt. Slike debatter kan være både underholdende og tankevekkende. Noen fronter er forutsigbare, andre ikke fullt så. Det er fristende å kommentere, men bedre å la det være.
Humanetikerne interesserer meg mye i slike debatter. Jeg liker folk som tenker prinsipielt, og ofte synes jeg en del av disse klarer det. Det sies ofte at de har litt lite å fare med, litt lite å tilby på egen kjøl. Sant nok, og det er vel også deres poeng - at de ikke har tro på noe livssyn utover mennesket selv. Dermed lar de være å koke religiøs suppe, og lar være å late som de er et alternativ i så måte. Og jeg foretrekker dette framfor en dvask, folkereligiøs suppe av et minste felles, politisk korrekt multiplum.
Egentlig føler jeg at jeg har mye til felles med humanetikerne. Jeg vet ikke om jeg yter dem helt rettferdighet ved å si det sånn, men:
Jeg tror at en humanetiker enten er en person som er godt over gjennomsnittet prinsipiell, og dermed ser på den opportune folkereligiøsiteten som de fleste luller seg inn i, som falsk. Jeg tror også en humanetiker kan være en person som har hatt nærkontakt over gjennomsnittet med dobbeltmoral i religionens navn, og skyr det hele med vemmelse og ulyst.
Jeg kan følge humanetikerne helt til døra. Opportunisme og dobbeltmoral er ikke tiltrekkende. Hvis det i tillegg kombineres... Men jeg kan ikke følge dem inn i det livssynsnøytrale rommet. Der inne finnes det også fanatisme, som kan kalles nøytralisme - en ganske slitsom religion det og, men heldigvis er de færreste humanetikere så religiøse.
Dessuten - der inne i det livssynsnøytrale rommet - er ikke barnet! Jeg følger deres behov for å kaste ut badevannet, og har selv gjort det. Og må sant og si stadig gjøre det. Men barnet i badevannet, da? Det er trist at så mange har kastet ut barnet fordi de fikk behov for å kvitte seg med møkkete badevann. Behovet for oppbrudd og oppgjør ble så sterkt at troen ble umulig. Og barnet - det er livet med Jesus og Guds kjærlighet. Skift gjerne vann, men bli heller kjent med barnet, enn å kaste det ut med vannet,

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar