Ingen menighet i Det nye testamente ledes noen gang av en ansatt "hellig mann" som forestår kommunikasjonen med Gud og deretter fôrer noen relativt passive religiøse konsumenter etter Moses' forbilde. Kristenheten har adoptert denne metoden fra hedenske religioner, eller i beste fall fra Det gamle testamente. Den kraftige profesjonaliseringen av kirken etter Konstantin har nå influert kirken lenge nok. Den har delt Guds folk på en kunstig måte i lekfolk og geistlige. I følge Det nye testamente (1. Timoteus 2,5) er der "en Gud, og en mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Jesus Kristus". Gud kan ganske enkelt ikke velsigne profesjonelt religiøse i å tvinge seg inn mellom Gud og mennesker for evig. Forhenget er revnet, og Gud tillater mennesker å ha tilgang direkte til Ham gjennom Jesus Kristus, den eneste veien. For at den enkelte troende skal komme inn i sin "prestetjeneste" må dagens system endres totalt. Byråkrati er det mest tvilsomme av alle administrative systemer, fordi det i grunnen bare har to svar, ja eller nei. Der er ikke rom for spontanitet og menneskelighet, ikke noe rom for ekte liv. Dette kan være greit nok for politikk og bedriftsledelse, men ikke for menigheten. Guds ser ut til å frigjøre sin kirke fra et Babylonsk fangenskap av religiøse byråkrater og kontrollerende åndsmakter, og ut til vanlige mennesker som gjøres ekstraordinære av Gud, og som på Jesu tid fremdeles luktet av fisk, parfyme og revolusjon. Tese nummer åtte fra Hjem som forendrer verden, Wolfgang Simson (Prokla Media). Her ligger det veldig mye. I dette ligger også forklaringen på at veldig mye av vårt menighetsvirke, heller hører hjemme i kategorien religion enn menighetsliv. Det er jo ganske synd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar