Nok en overkommelig rystelse

Anno 2014: Ulf Ekman forlot menigheten Livets Ord i Uppsala i Sverige. Han og kona hadde bestemt seg for å bli katolikker. Det var en rystende hendelse for mange som gjennom årene har fulgt menigheten og den sterkt profilerte pastoren. Selv har jeg også hatt glede av noen av hans bøker og hans undervisning, men må likevel sies å ha et ganske distansert forhold til både den svenske pastoren og hans menighet. Hendelsen står likevel for meg som et tegn i tiden. Et tegn i en tid som kirkene og menighetene sliter veldig med å forholde seg til. Derfor har vel også bølgende lagt seg raskt, og ingen ser seg tjent med å dvele ved dette utover den kos enhver sensasjon kortsiktig byr på. Rystelsen ble også denne gangen overkommelig.

Jeg vil likevel lufte et par-tre, enkel forhold:

Den tradisjonelle og moderne bedehus-, fri-, lav- eller høykirkelighet som har preget generasjoner har ikke lenger særlig appell. Svaret fra det tradisjonelle og moderne synes å være en dragning mellom mer bønn hos de mest åndelige og mer aktivitet og opplegg hos de handlingsorienterte. De mest vellykkede klarer å samle ganske bra med folk, dog mest de fra før av kristelige, deres barn og barnebarn. Nye mennesker når de ikke med evangeliet.  I folkekirken samles man velkledd om konserter og seremonier, mens lære og liv liberaliseres i fritt fall. Staten ser seg fortsatt tjent med å betale for gildet, og alle frikirkelige er med på ferden siden vi får vår del av pengekaka.

At pastor Ulf valgte å forlate sitt livsverk forteller meg om en kaptein som ikke lenger har tro på kursen eller holdbarheten til det skipet han selv fikk bygget, sjøsatte og styrte. Jeg tror ikke at det handler om den svenske pinsekarismatikerens liv og lære, hans syn på Guds ord eller tillit til Jesu frelsesverk. Jeg tror det handler om at han innså at forsamlingskristendommen, aktivitetskristendommen, aksjonskristendommen ikke har mer å utrette i vår tid enn å hermetisere. Det store bildet ble mer og mer at byggverket bruker all sin kraft på oppholdelse av seg selv, sitt og sine, og så og si ingen kraft på å leve disippellivet i hverdagen med den legende og forvandlende kraft som er iboende i evangelitet.  Samtidig må jeg erkjenne at jeg ikke har sett noen gjøre forsøk på å anaylsere hendelsen i en slik retning. Det kan være at jeg selv er på jordet, eller det kan være at det lav- og høykirkelige etablisement med alle dets aldrende nestorer i ulike generasjon og deres publikasjoner ikke ser seg tjent med å begi seg inn på en slik refleksjon.

At Ekman til alt overmål valgte selveste den katolske kirke er litt gåtefullt. Men en god del troende har valgt samme vei de siste årene. Om jeg forstår meg på noe særlig, gjelder det i liten grad dette. Det nærmeste jeg likevel kommer er en anelse om at det kan handle om frihet ved å hvile i noe stort som veldig lite beror på individets subjektive erfaring og valg. Mor, jeg vil tilbake, synger Jan Eggum - ikke om kirken - men kirken som vår mor er jo noe av den katolske tradisjonens mest forlokkende sayings.

Det store bildet av kirken er noe av det sterkeste Guds ord tegner. At noen velger den katolske kirke av den grunn fortoner seg for meg som underlig. Skulle jeg konvertere i en eller annen retning - noe som ikke er veldig relevant uansett - kan jeg likevel fornemme at den katolske kirke sannelig er mer relevant enn luthersk folkekirke. Personlig konkluderer jeg likevel også dette året med at jeg har funnet hjem, i dobbel forstand - tilhørighet i det store bildet av kirken som Jesu kropp, levd ut i hverdagen sammen med andre som kjenner samme tilhørighet og ønsker å dele dette livet med alle.