Fra kirkesamfunn til feiring for hele byen

Jesus ba om en universell bevegelse, og det han fikk var en rekke religiøse foretak med verdensvide kjeder som markedsførte deres spesielle kristendomsmerke og som konkurrerte med hverandre. Gjennom denne merkelapptenkningen av kristenheten har mye av protestantismen derfor blitt politisk ubetydelig og ofte mer opptatt av tradisjonelle spesialiteter og intern religiøs strid enn å utvikle et kollektivt og samlet vitnesbyrd overfor verden. Jesus ba simpelthen aldri noen om å organisere seg i kirkesamfunn. I kirkens første tid hadde de kristne en dobbel identitet: De var sant nok Hans kirke og vertikalt omvendt til Gud, og så organiserte de seg i henhold til geografi, dvs de omvendte seg også horisontalt til hverandre her på jorden. Dette betyr ikke bare de kristne naboene i nabolags- eller husmenigheten der de delte sine liv på lokalt nivå, men også at kristne kom sammen som et hele, med felles identitet, så ofte de kunne til feiringer for hele byen eller regionen. På denne måten legemliggjorde de kirken. Ektheten i nabolaget koblet med en regional- eller byomfattende felles identitet vil ikke bare gjøre kirken politisk betydningsfull og åndelig overbevisende, men vil åpne opp for en tilbakevending til den bibelske tanken om "menigheten i byen".

Gudfeldighetene ville det slik at det lå til rette for å distribuere tese nummer 13 fra "Hjem som forandrer verden" i dag, samme dag som menighetsnettverket som vår huskirke er en del av rutinemessig skal ha menighetsmøte med tilsynsmannen fra vårt kirkesamfunn. Tilsyn er bra, det er sunt og godt å stå i en sammenheng, der noen uten i fra har kontakt og innsyn i våre kristne fellesskap. Hvorvidt dette hører hjemme i kirkesamfunn eller andre regionale nettverk, bør diskuteres. Personlig tror jeg bestemt, og med et litt skjevt smil om munnen, at kirkesamfunnene er et resultat av syndefallet. Vi forstår stykkevis og delt, og derfor blir det slik - og må kanskje forbli slik, i noen grad. Samtidig er det mer som samler kristne, enn som skiller, derfor burde det kanskje også vært annerledes - i alle fall i byen.

For min del har huskirkelivet naturlig resultert i mer kontakt med kristne fra andre kirkesamfunn og menigheter i byen. Jeg har i grunnen alltid satt det høyt, men i og med huskirkevandringa har dette fått enda større mulighet til å blomstre. Dermed fungerer det organiske menighetslivet vårt med hovedvekt på huskirka og menigheten i byen. Kirkesamfunn kommer dermed i tredje rekke, eller noe sånt, og slik tror jeg naturlig det vil være for denne og kommende generasjoner.