2010-2017: 100 poster inspirert av Hjem som forandrer verden

Det er lenge siden oppdateringer på denne bloggen, og det har sine naturlige grunner. Min reise er over i en ny fase. Jeg er takknemlig for den delen av livsreisen som skjedde i disse årene 2010-2017. Det har formet veien videre. 

Mange av ordvalgene og vendingene i de 100 postene fra disse årene ville sikkert vært skrevet annerledes nå. Kanskje kunne bloggen vært slettet, men jeg lar den ligge åpen. Kanskje noen kan finne noe å tygge på, noe til hjelp, noe å la seg provosere eller engasjere av her. Det bør være muligheter :-)

Boka til Wolfgang Simson "Hjem som forandrer verden" (Prokla Media) har vært en viktig komponent til bloggens innhold. Alt i alt har boka vært til stor hjelp for oss, og jeg oppsummerer en essens som stadig gir mening, og inspirerer: 

Menigheten er en måte å leve på.

Bli mindre for å bli større.

Den enkelte troende er prest

Kirken ut til folket.

Menigheten kommer hjem.

I dette finnes uendelig mange praktiske varianter som jeg gjerne vil oppmuntre alle til å finne sine bibelske og menneskelige varianter av - til Guds ære og gavn for fellesskapet. 

Husmenigheten

"Enkelte, som kanskje sitter på gjerdet i dag, tror jeg har et kall til å starte husmenigheter. De har den utrustningen som skal til, de kjenner Herren og hans ord, og de er glad i mennesker. De er ikke superledere, og de er ikke syndfrie. Sjelesørgere er viktig for oss alle, for disse er det dobbelt viktig. De må leve åpent og ærlig med sine liv og ikke stå alene. Når det er sagt, så er det rom for tusenvis av slike enheter i byen. Fellesskap der naboer, venner og kjente kan inviteres inn, få hjelp og oppmuntre på veien til det evige liv. Være med å tilbe Gud, ta vare på hverandre, bli knyttet til Kristus og lære hva det vil si å vandre med ham. Slike fellesskap bør tenke på hvordan de kan velsigne byen i ord og handling og delta i den store visjonen. En husmenighet kan være tilknyttet en menighet og dets lederskap. Har deltagerne en folkekirkebakgrunn, kan det kanskje bli vanskelig der det butter av teologiske eller andre grunner. En mulighet er å være tilknyttet et større nettverk av bibeltro husmenigheter, slik vil sikkert komme til syne i årene fremover. Bare ved å stå i en større sammenheng, kan sunnheten og livskraften bevares."
Fra Gud i Oslo av Jørgen Aass (Luther forlag)

Hvorfor stopper veksten opp?

Godt spørsmål i mitt kjære kirkesamfunns lokalavis:

Under denne overskriften følger en innholdsrik artikkel, med mange gode analyser. Men etter min mening finnes svaret på spørsmålet "ufrivillig" i bildet som illustrerer artikkelen:

Så lenge kirkesamfunnene og organisasjonene forsøker å analysere og forbedre scenekirkeforsamlingene sine, stopper veksten opp, generasjonene blør og nasjonen er allerede flere ti-år inne i den etterkristne tiden. Tyngdepunktet må flyttes til et annet sted.

En skikkelig STREK

Magasinet STREK viser i siste nummer gode takter til å gi huskirkelivet plass og anerkjennelse. Her er blant annet henvisning til Edin Løvås bok Huskirken - et levende nærmiljø i en innsiktsfull og personlig artikkel av Vårt Lands samfunnsredaktør Erling Rimehaug. 

I beste fall ekstrabibelsk

Ei bok (sammen med en del andre) har ligget på nattbordet mye av fjoråret, og jeg har lest en del i den gjennom høsten. Det er Følg meg. Kalt til å dø - kalt til å leve av David Platt. Den er svært utfordrende i forhold til temaer som levende kristendom, personlig forhold til Jesus, og Guds vilje. Det avgjørende punktet for min del, når det gjelder slike bøker, er imidlertid hva forfatteren sier om kirke. Det er jo fordi jeg opplever at mye moderne kristendom er ubibelsk i forhold til menighet og kirke. Derfor leser jeg med forbehold inntil forfatteren gir seg til kjenne i forståelsen av det å leve kirke. Mot slutten i denne boka kommer kapitlet Jesu kropp - en lovende tittel i så måte. Jeg starter å lese dette, og trenger ikke lese lenge for å anbefale boka i sin helhet. Følgende sitat er begrunnelsen:

Anbefales!

Det at vi forbinder kirken med bygninger og aktiviteter, gjenspeiler den tydelig forbrukerdrevne, målgruppefokuserte tilnærmingen vi har lagt oss til for å lokke mennesker til "kirken". For å ha effektiv, vellykket menighet, trenger vi lett tilgjengelige bygninger med fine utområder og rikelig med parkeringsplasser. Når folk finner veien til bygningen, trenger vi opplegg som er skreddersydd for barn, musikk som faller i smak, og taler som går rett hjem. For å overdrive litt, betyr dette at når mennesker kommer til "kirken", ønsker de reservert parkeringsplass, kaffe latte når de kommer inn døren, søndagsskole med spesialkonstruert sklie, et hypermoderne opplegg som underholder tenåringer, et knallbra lovsangsband som spiller kul musikk, og et koselig foredrag av en veltalende predikant som runder av før de rekker å se på klokken.

David Platt

Men hadde Gud alt dette i tankene da han innstiftet menigheten? Eller for å være krassere: Hadde Gud noe av av dette i tankene da han innstiftet menigheten? Å forbinde menigheten med bygninger virker kanskje helt vanlig for oss, men det er en fremmed tanke i Det nye testamentet, der ikke en eneste menighet blir beskrevet som en fysisk bygning. Det nye testamentet skildrer heller ikke menigheten som en rekke ulike skreddersydde opplegg. Svært mye av det vi forbinder med kirken i dag er i beste fall ekstrabibelsk (det er lagt til det Guds ord sier), og i verste fall ubibelsk (det motarbeider det Guds ord sier). 
Når du blar gjennom Det nye testamentet, får du et svært annerledes bilde av kirken. I stedet for en bygning, ser du en kropp som består av ulike lemmer, og en familie som består av brødre og søstre som har forsaket seg selv og lever i Kristus. Kristne er sammenbundet ved Jesu død, hans Ånd, evangeliet, hans lidelser og liv. Bibelsk sett består ikke en menighet av mennesker som parkerer bilen sin og deltar i forskjellige opplegg sammen hver søndag. Nei, menigheten består av mennesker som deler Jesu liv med hverandre på daglig eller ukentlig basis.

Som sagt er det min opplevelse at mye av det tradisjonelle menighetsarbeidet er ubibelsk. Mange flotte søsken gir mye tid og krefter og hjertevarme inn i slike menighetsfellesskap. Platts parentes om hva ubibelsk kirke innebærer - det motarbeider det Guds ord sier - gjør dette imidlertid veldig alvorlig, dersom det er sant.
Kjempeambivalent! På den ene side kjenner jeg søskenfellesskap med og glede over folk som står på i tradisjonelle forsamlinger og menigheter i min egen by og i min egen sammenheng. Vi hører sammen og ingen av oss er noe bedre enn andre. På den andre side kjenner jeg fortvilelse over at menigheten slik Norge ser den motarbeider menigheten slik Gud ser den. Må det være slik?

Jeg vil bygge min menighet

Gud har i sin visdom bundet hele prosessen til seg selv, når det gjelder å bygge menighet, sier Wolfgang Simson. I sin nåde og allmakt har Gud alene retten til å gi vekst slik som han vil og gi vekstens hemmelighet videre når og hvor enn Han vil. "Jeg vil bygge min menighet," sier Jesus. Simson ser fire mulige, spissfindige, ofte uuttalte, fortolkninger på dette utsagnet med den siste som den vi bør foretrekke.

1. Vi vil bygge vår menighet

Vi vil med våre egne anstrengelser og tradisjonelle metoder bygge våre egne kongedømmer. Resultatet blir deretter, en menneskedrevet, religiøs sekt. Kjøtt bygger kjøtt. 

2. Vi vil bygge Hans menighet

Denne fortolkningen er farligere enn den første fordi den appellerer til dem som setter i gang, aktivistene i hver kultur, og samtidig impliserer den at mennesker kan bygge Guds hus; kjøttkaker bygge ånd, store menneskelige strategier og prosjekter kan innføre Guds rike. Resultatet er vanligvis det samme som under punkt 1, bare at det har et større åndelig bedrag og i blant en triumferende stemning over seg. Noen går så langt å kalle denne tilnærmingen "moderne hekseri og magi", fordi den prøver å ta i bruk andre midler enn Den hellige ånd for å oppnå åndelige mål. Resultatet er ofte manipulering og åndelig stormannsgalskap.

3. Jesus vil bygge vår menighet

Denne tidligere sier i grunnen at Jesus bruker sine ressurser for våre mål; ånd bygger kjøtt. Vi er Guds utvalgte, det rette kirkesamfunn eller gruppe, en hellig - eller til og med den eneste - rest, og Jesus har dermed valgt å bygge vår menighet. Her bruker mennesker Gud for å oppnå menneskelige mål. Menigheten kommer først, og alt annet av mindre betydning i forhold til å bygge et enkelt kirkesamfunn eller en enkelt organisasjon, ikke hele hans universelle menighet. Resultatet blir da ofte ingenting mer enn et kortvarig menneskelig og religiøst kongerike. Det innen også en annen negativ side ved denne tenkemåten: Dersom ingenting vokser og skjer, må det være Guds vilje.

4. Jesus vil bygge sin menighet

Dette betyr at Jesus selv er mesterbyggeren som da gir en tydelig invitasjon til enhver av oss om å bli hans medarbeidere, og hjelpe Ham i å bygge Has menighet på Han måte. Det er på en måte ydmykende fordi det ikke legger særlig mye vekt på våre menneskelige anstrengelser, men heller understreker et åndelig partnerskap med Jesus og Den hellige ånd som seniorpartner. Resultatet vil da ha Guds godkjennelse fordi det var han selv som gav tillatelsen til bygge, og fordi hans egne gener blir bygd inn i selvet menigheten. Ånden bygger ånd. Bare med Guds nåde vil vi kunne forstå at dette er den eneste måten som gir ære til det rette navnet i den lange rekken av navn som hedres. Den som har gjort seg fortjent til heder i forbindelse med menighetsvekst og menighetsplantning: Jesus. 

Det siste du ønsker å gjøre avgjør det neste skrittet

Enhver forandring er av praktisk art, fastslår Wolfgang Simson. Noe må gjøres, skritt må gås, handling må skje. Simson inviterer blant annet til oppgjør med den individuelle friheten og til å betale en pris:

En pris å betale når vi ønsker å leve i husmenigheter er at vi må erstatte tilbedelsen av den individuelle friheten med en felles lydighet mot Kristus. Dersom vi vil det samme som Kristus vil, er vi ikke lenger villig til å gjøre hva enhver har lyst til, og hvordan og når han har lyst til å gjøre det uavhengig av det fellesskapet han lever i. Vi kan ikke lenger si at vårt hjem er bare "vårt eget" hjem, eller se på bilen vår som bare "vår egen". Livsstilen til mange kristne her i vesten er fremdeles preget av jobbkarriere, TV, hobbyer, privatliv og husdyr, garnert med et tynt sukkerlag av kristenoppførsel som for eksempel å gå i kirken, be før måltidene og lytte til kristen musikk. Dette er ikke så veldig forskjellig fra livsstilen til et vanlig menneske i vesten, hvor en gjennom livsvarig feiring av individualismen utelukkende fokuserer på personlig trygghet, suksess og underholdning og til og med individuell åndelig vekst. 
...
Husmenighetens kristendom vil føre til at færre vil leve et liv fullt av kompromisser, der de prøver å ta det beste ut av to verdener. Husmenigheten involverer oss dypt i et hverdagsfellesskap hvor vi står i gjensidig ansvarlighet overfor hverandre. Dette vil koste oss mye. Men hvis vår livsstil står i noen som helst relasjon til ekte menneskers frelse fra et ekte helvete, antar jeg at det er verdt prisen. 

Simson inviterer til å føre familien tilbake til menighetens sentrum:

Den vestlige kristendomsform og sekulariseringen har i stor grad fokusert på den enkelte på bekostning av familien. ... Familien er blitt ofret på et alter av økonomisk og sosial suksess, og det er bare menigheten som kan bryte denne sirkelen fordi den har en bedre og mer menneskelig måte å leve på, ikke for mammon, men for Gud. Den rette relasjonen mellom mann og kvinne som familiens kjerne er fundamentet til husmenigheten.